MEG-verken mer eller mindre.

Blond,smart, morsom og ille nydelig (synes Erik da). Interessant og veltalende. Til tider sexy og forførende. Fasinerende har jeg også hørt at jeg er. Erfaren sykepleier , god venn og omsorgsfull mor. Hjelpsom datter og “den gærne tanta”

Samfunnsengasjert derimot, det har jeg aldri hørt om meg selv før. Og det er ikke så rart tenker jeg. For jeg er nok ikke den som snakker høyest når det kommer til politikk og naturvern og sånt. Jeg skulle gjerne beholdt palmeolja i nugattin jeg- det var syyykt mye bedre (for meg). Jeg trodde først at palmeoljen var så farlig. At det var derfor den forsvant. Det var visst ikke heelt sånn.

Jeg burde lese mer tenker jeg. Jeg har lest 3 bøker de siste 10 åra og det er en shoppoholikers dagbok, Emmy og (ett eller annet guttenavn, jeg husker ikke. Veldig bra bok i alle fall). og Forbilde av Sophie Elise. Alle bøkene ble lest ferdig i løpet av få dager, men ble jeg mer kunnskapsrik på samfunnsnyttige ting? Tjaa. Jeg tror i alle fall ikke jeg ble noe dummere.

Jeg vet hvor stort areal lungene dine har men jeg kan ikke navnet på hovedstaden i langtvekkistan.  Får man bruk for det liksom? I hverdagen? Er man dum dersom man ikke kan dette? Eller lite interessert? Overfladisk?

Jeg prøver å være snill og rettferdig. Kommer med noen glupe utsagn når det passer meg. Resten av tiden prøver jeg å fokusere på å være MEG. Den MEG som JEG vil være. Verken mer eller mindre. Klarer jeg det? Noen ganger, men absolutt ikke hele tiden. Note to self: BLI BEDRE PÅ Å VÆRE MEG<3

Er du god på å være DEG?

Lea<3

Blond og dum?

Jeg er jo egentlig mørk i håret fra naturens side, men dæven nå føler jeg meg som det sies :blond og dum.  Ikke er jeg spesielt dum heller. Jeg har alltid vært flink i det jeg driver med og jeg klarer meg bra sosialt. Så blond og dum er ikke noe som beskriver meg. ( Egentlig et utrolig tett uttrykk) Men sånn føler jeg meg assa nå.

Å være samfunnsengasjert er ikke bare bare assa. Det er jo et virrvarr av meninger, riktig og gal informasjon og uopplyste tullinger som ikke gjør innhentingen av fakta noe lettere for oss som er gjennomsnittlige glupe, som meg selv. Så da jeg fikk øye på et innlegg om bompenger i Sarpsborg i dag fikk jeg meg noen artige opplevelser.

Bomringer-nei fy. Og godtroen som jeg er (og uerfaren i å lese sånne artikler) tenkte jeg at ja, fy søren, sånn her kan vi ikke få det.Jeg kan jo ikke betale typ 20000kr i året for å  besøke familien min (det var det jeg leste nemlig. Såååå dyrt kunne det bli).

Jeg følte meg ganske sikker på at jeg nå hadde funnet skikkelig hot fakta om hvordan ting skulle bli og var klar for å kunne diskutere tema bypakke nedre Glomma med Offar (min morfar og Sarpepatriot). Offar har snakket om disse bompengene  en årrekke nå, men det er først i dag jeg har forstått hva han har snakket om. Men først måtte jeg jo brife litt med min nye kunnskap for Erik. (Han er selve svaret på en menneskelig google søkemotor.) 

Det ene motinnlegget etter det andre kom på bordet og jeg følte at jeg var på skikkelig tynn is med min nye kunnskap. Her måtte det mer research til. Mye mer. Jeg tapte den runden så det sang. Det var ikke  “we are the champions” jeg sang kan du si.

Jeg følte meg rett og slett dum der jeg satt og fikk servert helt andre sider og vinklinger (kall det harde fakta). Men jeg skal komme sterkere tilbake. Den som gir opp har tapt.

Godt jeg har langt blondt hår da. For da gjør det ikke noe om jeg virker dum (egentlig har jeg mørkt og ikke noe hår). Eller hva skal vi si om sånne typer utsagn? De finnes fortsatt. Blond og dum!

Det skrives mye rart der ute assa. Her også, for nå er jeg usikker på om det heter blond og dum eller dum og blond. Shit ass.  

Lea

 

 

#bypakkenedreglomma #sarpsborg #bypakker #bomring #blond

 

 

Dere motiverer-tusen takk<3

I går satt jeg her i kroken min og skrev at jeg vurderte å legge ned bloggen min og kastet ut et spørsmål til dere om jeg burde det.( Les om det her) I dag sitter jeg her og er så utrolig takknemlig for all ros og støtte jeg fikk fra dere. Jeg ble helt satt ut.

Jeg postet innlegget i går kveld og la fra meg pc og telefon.  Satte meg ned med tv2 sumo for å se på farmen,torpet og bloggerne og trøste meg selv med sjokolade og kaffe. Etter 45 minutter, tror jeg, skulle jeg ned og hente mer kaffe og tittet fort på telefonen min. Det var mange nye mail så jeg tenkte at kjære vene sååååå mye reklame nå liksom. Åpnet i nysgjerrighet og der sto det bare blogg.no nedover hele siden på skjermen. Shit. Hjertet hoppet over flere slag og jeg tenkte bare-oi hva skjer nå? 

Satte meg ved pcn og åpnet. OMG- masse lesere og mange kommentarer på rekordtid. Jeg ble helt stressa. Men mest av alt glad. Sååå utrolig glad. Tenk at dere tok dere tid til å lese og skrive til MEG.

I dag sitter jeg her med masse motivasjon og skriveglede. Jeg har hele helgen full av planer som jeg bobler over med og gleder meg til å dele med dere. Så titt innom bloggen for SPA i Sverige og Walking with dinosaurs i Oslo.

På tide med litt samfunnsengasjement her på bloggen også-følg med!!!!!

Masse store klemmer 

Lea <3

Burde jeg legge ned bloggen?

Jeg sitter og tenker her nå. Grubler faktisk. Hva skal jeg gjøre fremover? De siste ukene har ikke vært noen gode uker pga mye forskjellig, som dere vet. Jeg orket ikke å blogge og jeg orket svært lite egentlig.

Jeg hadde en del små delmål da jeg begynte å blogge og alle har jeg nådd. Nå er det litt større delmål jeg kan strekke meg etter hvis jeg vil det. Jeg følte jeg mistet en del lesere de dagene jeg ikke blogget og nå føles det tungt å begynne på nytt igjen. Jeg har også kjent på følelsen av å bekymre meg for hvordan barna mine blir påvirket av at jeg skriver mine tanker, følelser og meninger på bloggen. Jeg har kjent på meg selv at jeg har sensurert innleggene mine i redsel for å skade barna mine. Skummel tanke. Jeg har vært redd for at de skal få kommentarer fra klassekamerater og andre. Folk snakker, jeg vet jo det.

Jeg føler jeg har mistet kontakten med noen venner også.  Blitt skuffet over at jeg har fått lite støtte og anerkjennelse fra flere jeg trodde ville stå ved min side, men samtidig møtt positivitet fra flere jeg ikke ventet det fra.

Det er jo ikke det at andre skal rose meg for dette. Det er jo noe jeg selv har ønsket å prøve. Ønsket å utfordre meg selv og finne frem til hvem jeg er. Og det har jeg klart. Jeg føler jeg har funnet min “indre blogger”. Men når jeg hører meg selv si til Erik i dag at ” jeg vet ikke om det er noen vits lenger, jeg har mistet mange lesere og jeg er ikke motivert for å skrive noe. Ikke kan jeg ta bilder heller nå for jeg har blitt så tjukk”

Tjukk du lissom. Jeg har gått opp 4 kg det siste året og det er trivselskilo vil jeg si.( Og at Erik er så sykt god på å lage mat) Jeg veier ca 58 kg og er 160cm høy. Jeg bruker small i klær og str 37 i sko. Ække tjukk jeg vettu. Vet jo det selv. Og forresten elsker jeg at jeg har fått både fyldigere rumpe og pupper. 

Har jeg betydd noe for noen gjennom bloggingen min? Spiller det noen rolle om jeg deler mine tanker og følelser? Jeg håper og tror det. Betyr det noe for meg? Eventuelt hva betyr det?

Hmmmm. Det må jo være flere som har tenkt som meg i løpet av sin bloggkarriere. Når  man føler at man ikke har motivasjon til å jobbe, men heller ikke vil legge bloggingen helt vekk. Jeg er sånn at jeg ikke liker å gjøre ting halvveis. Jeg vil være god i det jeg driver med. Enten det er å være mamma, jobbe som sykepleier eller blogge. Jeg har alltid vært sånn. Jeg vil være god. Jeg trenger ikke være best, men god. Er det feigt å gi opp etter bare noen få måneder?

 

Lea<3

Hva man sier og hva man gjør!

Fikk en liten tanke i hodet mitt nå mens jeg sitter i kroken min og roer ned etter legging av gutta, matpakkesmøring og rydding etter familieselskap med fårikål. Hør på dette og tenk over det.

Når sa du sist noe eller ytret en holdning som du visste du ikke mente eller du visste du ikke ville klare å stå for eller gjennomføre? For du har nok gjort det du også. Alle gjør det. Men vi er ikke særlig lystne på å innrømme det. Ikke engang for oss selv. SPESIELT ikke for oss selv.

I det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av å stå for mine egne holdninger og valg. Det har blitt viktig for meg å være ærlig med meg selv. Tørre å si det jeg mener og stå for det. Ikke bare følge strømmen, men tenke selv også.

Mange mener mye. Og mange mener mye bra, det er ikke det. Men det er ikke alltid at det andre mener er det rette for meg.  Her ble det mye mening. Hehe.

Hva menes det om i dag? Barneoppdragelse er alltid bra å mene masse om. Spesielt menes det mye om hva andre burde mene om barneoppdragelse. (mener jeg da)Hvem gjør det rett og hvem gjør det feil. Finnes det en fasit? Jeeessezzz den skulle jeg betalt mye for.

Kropp!!!!!!  Så utrolig mye det er å mene rundt KROPP. Silikon, fillers (er det ikke det det heter? uff jeg henger ikke med),rumper,neser og superfit meg her og der.

Jadda. Så er det bare, for meg i alle fal,l å innrømme ovenfor meg selv at jeg mener en hel masse jeg også. Masse som mange andre ikke mener og som heller ikke er riktig for dem å mene. Tåler jeg det? At andre ikke nødvendigvis er enig med meg?

Er jeg mot silikon og fillers? Skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde større lepper og en superfit kropp med en lekker spretten rumpe? Ja visst. Hvorfor ikke? Vel 1: jeg synes det ser dritvondt ut å få nålestikk i leppene, så nei takk(har heller kjøpt en sånn dyr sak fra Dior som skal gjøre leppene fyldige), men hadde jeg turt og jeg visste det ble bra så tror jeg at jeg ville prøvd det. 

2: jeg er altfor lat til å bli superfit  og 3:: jeg er altfor glad i usunn mat .

Hva skal jeg frem til? Tja, har jeg noen gang hatt meninger om dette som jeg ikke egentlig har ment eller vært helt ærlig på? Helt sikkert. Jeg har nedsnakket alt av dette. Og jeg har hengt meg på holdninger til nettvet og oppdragelse som jeg ikke har klart å etterleve og heller ikke helt vært enig i. 

Har jeg vært ærlig med meg selv og andre om det? Ikke så ofte før, men har absolutt begynt med det i det siste og det føles skikkelig deilig. Å tørre å si det jeg mener akkurat der og da. Så får det bare være da, at andre synes det er tett med hairextensions  og vippeserum når man nærmer seg 40 år og at det er helt  sykt å starte en blogg og legge ut masse privat om seg selv. 

Helt tydelig mener jeg like mye som alle andre. Hva man sier er ikke nødvendigvis det samme som  man gjør. Så herlig at vi er så forskjellige. Gud så kjedelig hvis alle hadde ment det samme som meg.  Eller?

Nå blir det TV2 sumo og farmen på meg. DER er det mye å mene noe om der 🙂

Lea

 

Jeg planla det godt-må planlegge bedre neste gang.

Goooood morgen folkens.

Flere enn meg som er forkjøla om dagen? Jeg har seriøst Glomma rennende gjennom bihulene mine (Niagara Falls ville være å ta litt i synes jeg). Håper dere har våknet i god form og at dagen har startet rolig. Blogg og kaffe på senga på søndag morgen er aldri feil.

Jeg har hatt en lei tendens (synes Erik ) til å skremme Erik. Ikke alltid med vilje engang. Jeg derimot er ikke  så lettskremt så da han klarte å få meg til å hoppe typ en halv meter opp fra gulvet her om dagen var det seiersdans (av typen skikkelig hoverende). Hevngjerrig som jeg er bestemte jeg meg så klart for at hevnen skulle bli skikkelig søt. Så da Jakob (min eldste sønn) sa han kunne hjelpe meg å filme en prank mot Erik var jeg ikke vond å be. Jakob har en egen youtubekanal (noe jeg selv også har måttet få meg) så han er myyye mer kjent med filming enn mora si. Vi har snakka om det tidligere også, at han og jeg skal lage en kul film sammen. Uansett så var vi dritspente begge to og resultatet kan dere se under.

 

 

Bedre lykke neste gang tenker jeg vi sier. Jeg skal så syyyykt få til dette. Fatter ikke hvordan han klarte å manøvrere seg unna teipen. En stokk er bedre koordinert enn han (som regel). Men nå har jeg fått skremt han litt i alle fall. Følg med for prank 2 og 3 osv.

Jeg måtte jo så klart betale litt for filmhjelpen så her er Jakob sin youtube kanal. Ta en titt innom og like da dere. 

Lag dere en super søndag.

Lea<3

Var jeg verdt et arr mamma?

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha kjørt sønnen min til en kompis. Kompisen hadde skadet seg på trening i dag og sønnen min tenkte at et lite sykebesøk med ipad kunne muntre han opp. Så derfor hoppet vi i bilen.

Syngende (gaulende som mamma pleide å si da jeg bodde hjemme,eller egentlig ropte ho: “TENK PÅ DINE MEDMENNESKER Æ!!!!) på Beautiful sammen med Bazzi og Camila Cabello så jeg sønnen min i sidesynet. Han virket så stille og betenkt. Vanligvis synger han og jeg sammen i bilen( vi er begge syyykt gode på tekster. Vi kan synge sangen etter å ha hørt den EN gang). Jeg dempet lyden og spurte så klart om noe var galt. “Ikke akkurat noe galt mamma, jeg bare tenker på alt som kan skje med deg.” Tenk om du er en robot mamma.” “Jeg er vel ikke adoptert?

Eksistensielle spørsmål rett og slett. Viktige spørsmål med viktige svar. Jeg husker selv at jeg drev og funderte på sånt da jeg var liten. Tenk om noen andre hadde tatt over mamma sin kropp og tenk om jeg var fra et mystisk sted et annet sted i verden og hadde en mamma og pappa der. Og frykten for at det skulle skje noe galt med foreldrene mine. At jeg skulle stå igjen alene.

Kjære gutten min, jeg  har et arr på magen som bevis på at jeg er mammaen din og jeg er absolutt ingen robot” (slang på en sånn skummel robotstemme på det siste svaret. Det slo ann). ” Men var jeg verdt et arr mamma?”  

Barn er så ekte. De sier ting som det er og de spør om det de lurer på. Om han var verdt et arr den lille sjelen. For et utrolig flott spørsmål å spørre mammaen sin om. Jeg ble både rørt og stolt. For en styrke å kunne spørre noen om et så dypt spørsmål. Tenk å ta sjansen på at man ikke blir skuffet med et svar man ikke ønsker. Det viser stor trygghet både på seg selv og den man spør. Og heldigvis var det meg han spurte og jeg ble sååååååå stolt og glad.

Så klart kunne jeg bekrefte at han var verdt alle verdens smerter og arr og at jeg var veldig stolt av mine  3 keisersnittarr( LES OM DET HER). Ett for hver sønn jeg har fått og som jeg elsker så høyt. I sidesynet mitt satt det nå en smilende gutt. Nesten litt overveldet over mammaens kjærlighetserklæring. 

Med en høylydt Bazzi feat. undertegnede, kom plutselig sånne merkelige tanker som noen ganger kommer over meg i forskjellige situasjoner- som når du står på en høyde og føler at kroppen vil hoppe utfor stupet-akkurat som noe som trekker deg utfor. Sånn kan jeg ha det når jeg kjører bil også -en sånn følelse av at noen bare drar rattet i retning av et tre eller utfor en kant. Hvordan ville det føles i det jeg treffer treet og sekundene etter? Er det flere som har sånne merkelige tanker? De som er suicidale vil noen mene, men nei, det er ikke sånne type tanker. Far from! 

Hva om jeg døde? Verden ville gått videre,det vet jeg jo. Jeg har mistet pappa-allikevel er jeg lykkelig. Jeg har mistet nære mennesker både til sykdom,alderdom og brå død. Men jeg ler fortsatt hver dag.

Gang etter gang går verden videre. Alle vi rundt har fortsatt livet vårt. Hverdagen er som den var og vi ler og har det gøy. Det er rart å tenke på at vi er så lite viktige for verdens videre eksistens. Vi setter spor ,men vi er unnværlige, verden klarer seg uten oss. De vi er glad i klarer seg uten oss. Er ikke det litt fælt å tenke på? Jeg synes det. Og det gir meg  nesten dårlig samvittighet ovenfor de jeg har mistet.

Samtalen med sønnen min satte igang masse tanker og følelser hos meg. Så klok han er. Jeg gleder meg til å hente han igjen senere i kveld. Håper vi kan fortsette samtalen. Jeg er så nysgjerrig på tankene hans. Heldige meg.

Lea

 

 

Invester tid og interesse i barna dine.

Jeg har vært på foreldremøter de siste ukene. Egentlig veldig informative og bra foreldremøter. Dere som har vært på sånne møter vet at de ofte er veldig like i innhold og drar ofte ut i det uendelige uten at noen egentlig har blitt enige om møtets desiderte hovedtema, (typ hver gang)-NETTVETT og tid på SKJERM. 

På et av møtene var også politiets forebyggende enhet på plass med en uniformert representant. Han hadde et kjempebra innlegg om nettvett og barn under 18 år. Strafferammer rundt deling av bilder og nakenbilder osv. Han fortalte om hvor utrolig vanlig det er at barn og unge deler nakenbilder av seg selv. Sa litt om nettroll og mobbing via sosiale medier gjorde han også. Så nevnte han at de verste er ofte de litt yngre voksne som kommenterer på nettaviser og blogger. DER er det mye rart der lo han. Sikkert noen som kjenner til det.

I og med at jeg har to barn på samme skole hadde jeg allerede vært på ett møte og var godt informert om skolen og prosjekter som pågår før møte nr.2. Masse bra. Jeg er kjempefornøyd med skolen til guttene mine.

Skolen har begynt med en plattform som heter Its learning. Her skal man for eksempel føre fravær på barna og man har tilgang til ukeplaner og diverse nyttig “støff”. På møtet forrige uke kom jeg og min eksmann svært dårlig ut da vi tydeligvis var de eneste som fortsatt brukte meldingsboken for beskjeder og fravær. Så da jeg kom hjem fra det møtet var jeg rask på å logge meg inn i den nye moderne skoleverden og fikk ført fravær for begge guttene inn der. Dette resulterte i at jeg var den eneste i møte nr.2 som hadde entret og benyttet dette moderne verktøyet og ble til og med navngitt. Hehe. Ledd av den ene uka og hyllet i den neste. Her gjelder det å følge med assa.

Overraskende nok var et tema i går at barna ikke ville dusje etter gymtimene. Lærerne informerte om at de ikke hadde lov til å tvinge noen inn i dusjen, men henstilte til foreldrene at vi burde sende med tøyskift så de ikke gikk i møkkete og svett tøy resten av dagen. Hva skal man si til sånt æ? Jeg blir helt oppgitt jeg assa. Vi hadde da med gymtøy på skolen da jeg var liten og sååååååå lenge er ikke det siden. Vi har vel vett på å sende med barna våre gymtøy?

Det kom opp mange gode tanker rundt dette og foreldregruppa var enige om at her måtte vi trå til hjemme og motivere og snakke med barna våre om at de bør vaske seg og skifte etter gymtimen. Samtidig er  det viktig å fange opp signaler fra barnet sitt om hvorfor det eventuelt ikke ønsker å dusje på skolen. Det ble nevnt ønske om å skjerme kroppen sin fra å bli sett av andre (de utvikler seg jo i veldig ulikt tempo) og redsel for at noen kunne ta et bilde med mobil. 

Tenk på det æ? Her er barna våre redde for å bli tatt bilder av i garderoben på skolen. Er det sant? Det skremmer meg hvis dette er tilfellet. Da har vi en jobb å gjøre – ikke som lærere, men som foreldre. Hvilke verdier er det vi viderefører til barna våre? Dette MÅ vi snakke med barna våre om. Jeg håper virkelig ikke at mine gutter går rundt og er bekymret for sånt. Dette blir tema når de kommer hjem til meg til mandag.

Ikke uventet ble møtet rundet av med uhensiktsmessig mye tid på et tema som det aldri blir noen enighet rundt – og som det aldri kommer til å bli enighet rundt heller: NETT og SKJERM. 

Som vanlig deles foreldrene i to grupper rundt dette temaet. De som snakker og de som lytter til de som snakker. Og de som snakker er som regel (aldri en regel uten unntak her heller så klart) de som synes andre er for løsslupne med nett og skjermtid (sies ikke rett ut, men ligger i korta). De som tier er ofte de som har sluppet opp litt mer og ikke ser så mørkt på det som de andre. Og nå veeeeeeet jeg at jeg tråkker rett opp i den fine salaten her, men sånn er det.

Dere har sikkert allerede skjønt at jeg er den som lytter under dette temaet. Jeg hører og jeg forstår, og er i stor grad enig, men har ikke behov for å delta i den store enveisdebatten (altså ingen debatt). Dette har blitt snakket om i alle møter siden 1.klasse og jeg tror vi nå bør konkludere med at vi må bestemme oss for å være enig om at vi er uenig når det gjelder tid og hva slags spill og apper osv. som er OK. Det betyr IKKE at mine barn ikke har regler i forhold til dette. Vi har ofte store krangler hjemme når mine må forlate et game med FORTNITE mens “de andre” fortsatt spiller. Og det betyr heller IKKE at mine to store aldri får lov til å døgne fra fredag til lørdag innimellom for å spille til krampa tar dem. Jeg husker selv teltturene mine i hagen til min bestevenn Siri da vi var små. Ble ikke mye soving der assa. 

Det vi imidlertid er enige om og bør være enige om er at mobbing og utestengelse via mediene som barna våre bruker er uakseptabelt. Men JEG tror ikke at mine gutter tar skade av å spille litt FORTNITE og sende snapper med meg, noen venner og faren sin. Sunn og god oppfølging gjør at jeg føler jeg har god kontroll på hva barna mine driver med. Så klart vet jeg ikke alt, det gjorde ikke mine foreldre heller (takk gud for det) og alt skal man heller ikke vite. Jeg er åpen med guttene mine og har alltid belønnet ærlighet. Jeg føler de snakker med meg om ting som er viktig i livet deres. Har vi tid og interesse har vi gjort en livslang investering i barna våra. For verden i dag, som den var da jeg var liten, er urettferdig og utfordrende og om vi liker det eller ikke må vi forholde oss til det.

Gode foreldremøter var det absolutt som har fått meg til å føle og reflektere sååååå mye.

 

Ha en fin kveld. 

Lea <3

 

 

 

 

 

Bad hairday-er jeg gal?

Haaaallloooooo.

Våknet med hår på hodet i dag også æ gett. Da kan jeg kanskje stole på at det blir der da. Noen begynner sikkert å bli driiiiiitlei av å lese om det herrens håret mitt eller fraværet av det er kanskje rettere sagt, men kjære dere. JEG SAVNER HÅRET MITT noe fryktelig. Jeg prøver alle kunstens regler og tankesett for å overbevise meg selv om at jeg fortsatt er MEG. Men uansett hvor mye jeg prøver tror jeg liksom ikke helt på hva jeg selv sier.

Jeg begynner virkelig å kjenne på lysten til å vaske håret, men har fått beskjed om å ikke gjøre NOE med håret før den nye Olaplex kuren til fredag. Ikke vet jeg om jeg tør å vaske det heller. Sist det ble vaska av frisøren på mandag tovet det seg. Tenk om det skjer her hjemme. OMG jeg får helt angst. 

Til lørdag er den store dagen. Da får jeg endelig vite om jeg kan sette på nytt extensionhår. Det er evig lenge til. I går var jeg på Rema uten både sminke og hår. Det gikk forsåvidt fint. Sminke har jeg brukt lite av i det siste uansett, men følte meg naken uten hår assa. Det hadde nok ikke sett så ille ut hvis ikke det hadde vært så lyst i toppen. Frisøren har lovet meg å fikse på fargen til uka. 

For en som har brukt extensions i så mange år er dette virkelig en mektig følelse. Er jeg helt gal? Jeg føler meg overhodet ikke i nærheten av sexy eller tiltrekkende på noe vis om dagen. På telefonen kom jeg over noen bilder av meg med masse hår. Damn girl u good looking (med hår). Hehe.  

Er det nå jeg ser at dobbeltmoralen lenge leve. Fornøyd med meg selv osv du liksom. Lett å si, men ikke like lett å etterleve hele tiden. Men så er det jo ikke helt meg heller da. Jeg har jo ikke vanligvis så lite hår når jeg ikke har i extensions. Så jeg er vel litt unnskyldt? Er dere opptatt av håret deres? Har dere noen ting ved dere selv dere er spesielt opptatt av? Typ hvite tenner, pupper, rumpe,negler, lepper osv. 

 

Lea<3

 

Et lite gullkorn

God formiddag.

Våknet i dag og har fortsatt hår på hodet. Tror ikke noe mer har knekt eller falt av i løpet av natten. Jeg drømte så klart om at jeg sto og dro av hår som hadde kuttet seg av sånn midt på og håret som satt igjen sto til alle kanter. En blond Karius eller Baktus kan man si. Jeg har tenkt over noe som skjedde hos frisøren i går bare minutter før verden raste. Og dere vil ikke tro det liksom. Jeg postet et bilde på insta. Sjekk dette skjermbildet. Det artikkelen handlet om var en som hadde mistet sin kjære brått og brutalt. Og akkurat da jeg leste det kjente jeg at hår ikke akkurat var viktig.

Så nå sitter jeg her og tenker at jammen er man seg selv nærmest. Mitt hårtap føles forferdelig-men det gror jo ut igjen (får jeg håpe). Og  seriøst så har jeg opplevd mye verre ting enn dette og tenk på alt det grusomme folk verden over opplever. Nei, dette skal ikke få ta så mye plass i mitt hode at jeg mister fokus på viktige ting. Misforstå meg rett- hår ER viktig for meg, men JEG er jo mer enn et langt blondt hår da.

Det er en liten ting til jeg bare må dele med dere nå. Og det er at her om dagen fikk jeg meg en skikkelig god latter. Dere vet sikkert at jeg har 2 katter. Fredde og Kalle. Fredde er han som sov i senga til naboen i sommer (HER) mens Kalle er en siameser som har vakker personlighet (er det ikke det man sier når utseende liksom ikke spiller noen rolle). Siamesere er kjente for å være en rase som “snakker” mye. Han mjauer assa en hel del mer enn andre typer katter.  Dette kan være både kos og slitsomt, da han ofte begynner å gaule etter at barna har sovnet osv.

Uansett, det som skjedde var at Kalle kom inn verandadøra og mjauet på sin litt saueaktige brekemåte. Hvorpå jeg svarer: hei kommer du, hvordan er det med deg da Kalle? Kalle svarer så klart, som han ofte gjør når han blir snakket til, med et mjaaaauuuu. ÅÅÅÅ sier du det svarer jeg tilbake. Og det er nå min sønn på 5 år virkelig kommer med et gullkorn: Hva svarte’n mamma? Herlig assa. Kanskje jeg er en kattehvisker…… hehe.

God tirsdag til dere alle sammen. Jeg skal ha besøk av søstra mi og venter spent på hennes reaksjon og hva er det jeg har sagt til deg om bleking osv.

Knusekoseklem fra Lea