Var jeg verdt et arr mamma?

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha kjørt sønnen min til en kompis. Kompisen hadde skadet seg på trening i dag og sønnen min tenkte at et lite sykebesøk med ipad kunne muntre han opp. Så derfor hoppet vi i bilen.

Syngende (gaulende som mamma pleide å si da jeg bodde hjemme,eller egentlig ropte ho: “TENK PÅ DINE MEDMENNESKER Æ!!!!) på Beautiful sammen med Bazzi og Camila Cabello så jeg sønnen min i sidesynet. Han virket så stille og betenkt. Vanligvis synger han og jeg sammen i bilen( vi er begge syyykt gode på tekster. Vi kan synge sangen etter å ha hørt den EN gang). Jeg dempet lyden og spurte så klart om noe var galt. “Ikke akkurat noe galt mamma, jeg bare tenker på alt som kan skje med deg.” Tenk om du er en robot mamma.” “Jeg er vel ikke adoptert?

Eksistensielle spørsmål rett og slett. Viktige spørsmål med viktige svar. Jeg husker selv at jeg drev og funderte på sånt da jeg var liten. Tenk om noen andre hadde tatt over mamma sin kropp og tenk om jeg var fra et mystisk sted et annet sted i verden og hadde en mamma og pappa der. Og frykten for at det skulle skje noe galt med foreldrene mine. At jeg skulle stå igjen alene.

Kjære gutten min, jeg  har et arr på magen som bevis på at jeg er mammaen din og jeg er absolutt ingen robot” (slang på en sånn skummel robotstemme på det siste svaret. Det slo ann). ” Men var jeg verdt et arr mamma?”  

Barn er så ekte. De sier ting som det er og de spør om det de lurer på. Om han var verdt et arr den lille sjelen. For et utrolig flott spørsmål å spørre mammaen sin om. Jeg ble både rørt og stolt. For en styrke å kunne spørre noen om et så dypt spørsmål. Tenk å ta sjansen på at man ikke blir skuffet med et svar man ikke ønsker. Det viser stor trygghet både på seg selv og den man spør. Og heldigvis var det meg han spurte og jeg ble sååååååå stolt og glad.

Så klart kunne jeg bekrefte at han var verdt alle verdens smerter og arr og at jeg var veldig stolt av mine  3 keisersnittarr( LES OM DET HER). Ett for hver sønn jeg har fått og som jeg elsker så høyt. I sidesynet mitt satt det nå en smilende gutt. Nesten litt overveldet over mammaens kjærlighetserklæring. 

Med en høylydt Bazzi feat. undertegnede, kom plutselig sånne merkelige tanker som noen ganger kommer over meg i forskjellige situasjoner- som når du står på en høyde og føler at kroppen vil hoppe utfor stupet-akkurat som noe som trekker deg utfor. Sånn kan jeg ha det når jeg kjører bil også -en sånn følelse av at noen bare drar rattet i retning av et tre eller utfor en kant. Hvordan ville det føles i det jeg treffer treet og sekundene etter? Er det flere som har sånne merkelige tanker? De som er suicidale vil noen mene, men nei, det er ikke sånne type tanker. Far from! 

Hva om jeg døde? Verden ville gått videre,det vet jeg jo. Jeg har mistet pappa-allikevel er jeg lykkelig. Jeg har mistet nære mennesker både til sykdom,alderdom og brå død. Men jeg ler fortsatt hver dag.

Gang etter gang går verden videre. Alle vi rundt har fortsatt livet vårt. Hverdagen er som den var og vi ler og har det gøy. Det er rart å tenke på at vi er så lite viktige for verdens videre eksistens. Vi setter spor ,men vi er unnværlige, verden klarer seg uten oss. De vi er glad i klarer seg uten oss. Er ikke det litt fælt å tenke på? Jeg synes det. Og det gir meg  nesten dårlig samvittighet ovenfor de jeg har mistet.

Samtalen med sønnen min satte igang masse tanker og følelser hos meg. Så klok han er. Jeg gleder meg til å hente han igjen senere i kveld. Håper vi kan fortsette samtalen. Jeg er så nysgjerrig på tankene hans. Heldige meg.

Lea

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg