En skuff med følelser

Hei igjen dere.

Frustrasjonen min rundt håret (her) har lagt seg litt etter en deilig middag og en kaffe og jeg er på plass i kroken min i sofaen. De siste dagene har jeg ikke vært aktiv på bloggen og flere har bemerket dette, noe jeg setter utrolig stor pris på skal dere vite. Så derfor vil jeg fortelle dere litt om de siste dagenes fravær.

Dere vet jo at det siste året har vært et tøft år for meg og min familie. Det har skjedd mye i livene våre. Masse positivt og en hel del negativt og utfordrende. Jeg har fortalt dere mye om dette i tidligere innlegg også. Men nå er det dessverre ikke sånn at det bare er å legge det fra seg, selv om man på en måte har fått det ut og gått videre. Og jeg tror faktisk at bloggen har gjort den siste tiden litt tung for meg. Ikke på grunn av bloggen i seg selv, men på grunn av hva den har fått meg til å se og derfor også kjenne på og føle. Og ikke bare det- men tillate meg å kjenne på og føle rundt. Jeg tror aldri jeg har vært så ærlig med meg selv noen gang som jeg har vært i bloggen og konsekvensen-tror jeg- er at jeg nå har opplevd en forsinket reaksjon på mange ting som har vært i livet mitt. Alt fra pappas sykdom og død til mine egne brudd og utfordringer.

Samtidig tenker jeg at fy søren det er jo så utrolig bra at jeg får ut tanker og følelser av min kommode som opp gjennom har fått en hel del skuffer som er godt lukket. Skuffer med saker og ting og sånt. Noen har foreslått at jeg burde slutte å blogge, men herregud det vil jeg absolutt ikke. Jeg er så takknemlig for bloggen og alle dere.

For noen år siden gjennomgikk jeg en stor brokkoperasjon i magen. Kroppen klarte ikke å samle magemusklene sammen igjen etter mitt tredje keisersnitt og jeg fikk etterhvert smerter og problemer i hverdagen. Det ble besluttet at en operasjon måtte til. Jeg var både glad og redd, men villig til å forsøke for å kunne stå i min jobb som sykepleier med mye fysisk arbeid.

Det tok meg mange måneder med opptrening med hjelp fra en manuell-terapeut for å få tilbake styrke og funksjon i magen igjen og på veien opplevde jeg en skikkelig opptur rundt egen kropp og selvbilde. (Dessverre har jeg mistet litt av den gløden , men prøver å få tak på den igjen) At JEG hadde en opptur er ikke dermed sagt at resten av familien min opplevde det positivt. Å bli litt opphengt i seg selv og “ego” er en felle man kan gå i. Samtidig som jeg mener det må være rom for litt “ego” også som mor og kjæreste.

Litt avsporing her nå, men i store trekk har min lille pause skyldtes en salig blanding av mye følelser, en hektisk arbeidshverdag som sykepleier og smerter rundt om i magen etter den store operasjonen. Jeg har nevnt tidligere at legen henviste meg til ultralyd og det har jeg vært på denne uken. Overlegen som undersøkte meg var grundig. Han informerte meg om at han ikke kunne se noen grunn til mine plager. Og det er jo en god ting tenker jeg. Men samtidig påpekte han ny henvisning til kirurgen som opererte meg. Så jeg er nok ikke ferdig som pasient enda. 

Så ja jeg er sliten, sliten av følelser og sliten av smerter og plager. Men kjære Gud jeg er takknemlig for alle de evig fine menneskene jeg har i livet mitt og jeg er takknemlig for at jeg får være en viktig del i andres liv.

Nyt kvelden og lag en god dag i morgen.

Lea.

 

2 kommentarer

Siste innlegg