Stolt eier av 3 keisersnitt<3

Hei alle sammen,

Jeg har i flere dager gått med noen tanker i hodet som jeg gjerne vil dele med dere.  Noen tanker om kropp. Mine tanker om kropp. Eller i alle fall om en spesiell del av kroppen.

Jeg og Erik har den siste uken sett på Botched på TV2 Sumo etter at barna har lagt seg. Det er helt sykt hva slags kroppslige problemer som vises der, og hvordan man skal fikse på det. Akkurat dette programmet handler om 2 dyktige kirurger som rydder opp etter andra mindre gode kirurger. Såkalte kirurgiske katastrofer. Men de fleste har jo vært “normale” FØR de la seg under kniven hos Dr. Gal og Dr. Grisk.

Jeg sluker programmet rått. Ser og vurderer. Sammenligner og føler meg lettet over å være “normal” , selvom jeg godt kunne tenke meg å våkne med både flottere pupper og flott midje. Men har jeg ikke det egentlig? Jo jeg har det vettu. Jeg er perfekt akkurat sånn jeg er? Føler jeg det selv på ordenlig eller prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg tenker sånn? Er det innafor å være fornøyd med seg selv i dagens samfunn?

Å være fornøyd med seg selv som person og med sitt utseende er ikke moderne lenger. Man skal se sånn og sånn ut. Dette gjelder jo både gutter og jenter. Men hvis jeg skal tenke kun fra jentenes perspektiv da så er det dette med å være pen og slank i mens man venter på den rette i sitt liv. Så skal man bli gravid, helst nesten uten å prøve engang. “Vi fikk det til på første forsøk vi”. Jeg har vært i begge situasjoner og vet godt hvordan det føles å ikke få det til. Så når man først er gravid er det sykt fokus på å føde så naturlig som mulig. Mange opplever skikkelige nedturer etter å ha født på en litt annen måte enn de hadde sett for seg. Og ja jeg kan relatere. Kan vel ikke si det var en kjempenedtur, men heller ikke noe jeg ville skryte av akkurat.

Etter 52 timer i veer med førstemann ble det tatt keisersnitt. jeg var skuffet over meg selv så klart. De andre venninnene mine hadde født både tvillinger og ett barn på helt naturlig måte. jeg kjempet meg gjennom veer til full åpning bare for å innse at jeg ikke klarte å få barnet ut selv. Nedtur? Ja det var det assa. Så kom nr to og han ble det også keisersnitt med. Nedtur igjen, men ikke så ille. Så når nr 3 skulle ut var det med planlagt keisersnitt. jeg var livredd for at det skulle gå galt. Nå hadde jeg jo to barn som trengte mamman sin. Men så gikk det jo bra da.Som det som regel gjør. 

Jo, vi jenter ser så frem mot denne fødselen og har store krav til oss selv. Og med en gang barnet er ute begynner vi å måle oss med andre om hvor fort vi går ned i vekt igjen. Og hvordan vi får til ammingen. Første  gangen for meg var ikke særlig vellykket. brystbetennelser og lite melk. Etter 4 mnd gav jeg opp. Det var vondt husker jeg. Var skuffet over at jeg ikke klarte det mest naturlige i verden liksom. med nr 2 fikk jeg det til fra dag 1. Herlig. Nr 3 var igjen mislykket. Og jeg som trodde jeg hadde blitt god på det. Gråt mine såre tårer nok en gang. Og igjen virket det som om alle andre klarte det. 

Jeg vet jeg kun snakker jentenes sak nå. Mange pappaer har også tøffe krav og forventninger. Det er ikke at jeg ikke vet det, jeg bare tenkte å se det fra jentenes side akkurat nå.

Etter fødsel og amming er det mammakroppen som får fokus. Selv har jeg ikke hatt problemer med å gå ned de 20 kiloene jeg har lagt på meg (hør som jeg skryter nå) hver gang. Men kroppen er uansett forandret. Den har båret et barn og født et lite liv. Det er jo helt fantastisk. Men det er ikke bare kiloer man må tenke på. Det er strekkmerker både her og der og kanskje har man vært så “heldig ” å få et arr eller tre. I mitt tilfelle 3 arr. Hvor det tredje ble litt skjevt sydd og fikk en liten bulk. 

Jeg vet at mange jenter sliter med arrene sine.  Mange ser på dem som bevis på at de ikke fikk til det “ALLE” andre får til, TROR DE. Noen synes de er skjemmende og stygge. Og det er jo sånn at det er forskjell på keisersnitt. Noen er jo tatt helt akutt for å redde ett eventuelt to liv. Både mor og barn kan miste livet dersom det ikke tas keisersnitt i noen tilfeller. Mens andre er godt planlagte. Mitt planlagte var forresten det som ble bulkete. Så det så.

Jeg elsker mine tre keisersnittarr. Selv den lille bulken på den ene siden. Jeg har fått tilbud om å rette den opp, men hvorfor skal jeg det? Arrene mine er et flott bevis på mine vakre sønners ankomst til verden. De største dagene i mitt liv. Arrene viser at jeg er en mamma. Og en ille stolt en også skal jeg si dere. Hvorfor skal jeg dekke over sporene etter mine fødsler? Jeg forstår så klart at i enkelte tilfeller bør og skal noen arr ordnes med. Det er ikke de arrene jeg mener her. Men de som får et keisersnittarr av helt vanlig karakter, som de fleste får, skal ikke skamme seg over dem, de skal være stolte over å ha kommet seg godt gjennom en stor operasjon, som et keisersnitt faktisk er, og fått et barn i gave. Vær stolt av arret ditt. Mest sannsynlig er også mannen din svært stolt av både deg og arret ditt. Jeg er i alle fall stolt eier av 3 keisersnitt. Ille stolt<3

2 kommentarer
    1. Jeg hadde planlagt snitt, og det var i 2002, 2003 og 2004, og jeg har ikke et merke etter de, ikke et arr, ingenting, men jeg vet at de er der. Og jeg er stolt av de, rett og slett.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg