hits

Personlig

MEG-verken mer eller mindre.

Blond,smart, morsom og ille nydelig (synes Erik da). Interessant og veltalende. Til tider sexy og forførende. Fasinerende har jeg også hørt at jeg er. Erfaren sykepleier , god venn og omsorgsfull mor. Hjelpsom datter og "den gærne tanta"

Samfunnsengasjert derimot, det har jeg aldri hørt om meg selv før. Og det er ikke så rart tenker jeg. For jeg er nok ikke den som snakker høyest når det kommer til politikk og naturvern og sånt. Jeg skulle gjerne beholdt palmeolja i nugattin jeg- det var syyykt mye bedre (for meg). Jeg trodde først at palmeoljen var så farlig. At det var derfor den forsvant. Det var visst ikke heelt sånn.

Jeg burde lese mer tenker jeg. Jeg har lest 3 bøker de siste 10 åra og det er en shoppoholikers dagbok, Emmy og (ett eller annet guttenavn, jeg husker ikke. Veldig bra bok i alle fall). og Forbilde av Sophie Elise. Alle bøkene ble lest ferdig i løpet av få dager, men ble jeg mer kunnskapsrik på samfunnsnyttige ting? Tjaa. Jeg tror i alle fall ikke jeg ble noe dummere.

Jeg vet hvor stort areal lungene dine har men jeg kan ikke navnet på hovedstaden i langtvekkistan.  Får man bruk for det liksom? I hverdagen? Er man dum dersom man ikke kan dette? Eller lite interessert? Overfladisk?

Jeg prøver å være snill og rettferdig. Kommer med noen glupe utsagn når det passer meg. Resten av tiden prøver jeg å fokusere på å være MEG. Den MEG som JEG vil være. Verken mer eller mindre. Klarer jeg det? Noen ganger, men absolutt ikke hele tiden. Note to self: BLI BEDRE PÅ Å VÆRE MEG<3

Er du god på å være DEG?

Lea<3

Blond og dum?

Jeg er jo egentlig mørk i håret fra naturens side, men dæven nå føler jeg meg som det sies :blond og dum.  Ikke er jeg spesielt dum heller. Jeg har alltid vært flink i det jeg driver med og jeg klarer meg bra sosialt. Så blond og dum er ikke noe som beskriver meg. ( Egentlig et utrolig tett uttrykk) Men sånn føler jeg meg assa nå.

Å være samfunnsengasjert er ikke bare bare assa. Det er jo et virrvarr av meninger, riktig og gal informasjon og uopplyste tullinger som ikke gjør innhentingen av fakta noe lettere for oss som er gjennomsnittlige glupe, som meg selv. Så da jeg fikk øye på et innlegg om bompenger i Sarpsborg i dag fikk jeg meg noen artige opplevelser.

Bomringer-nei fy. Og godtroen som jeg er (og uerfaren i å lese sånne artikler) tenkte jeg at ja, fy søren, sånn her kan vi ikke få det.Jeg kan jo ikke betale typ 20000kr i året for å  besøke familien min (det var det jeg leste nemlig. Såååå dyrt kunne det bli).

Jeg følte meg ganske sikker på at jeg nå hadde funnet skikkelig hot fakta om hvordan ting skulle bli og var klar for å kunne diskutere tema bypakke nedre Glomma med Offar (min morfar og Sarpepatriot). Offar har snakket om disse bompengene  en årrekke nå, men det er først i dag jeg har forstått hva han har snakket om. Men først måtte jeg jo brife litt med min nye kunnskap for Erik. (Han er selve svaret på en menneskelig google søkemotor.) 

Det ene motinnlegget etter det andre kom på bordet og jeg følte at jeg var på skikkelig tynn is med min nye kunnskap. Her måtte det mer research til. Mye mer. Jeg tapte den runden så det sang. Det var ikke  "we are the champions" jeg sang kan du si.

Jeg følte meg rett og slett dum der jeg satt og fikk servert helt andre sider og vinklinger (kall det harde fakta). Men jeg skal komme sterkere tilbake. Den som gir opp har tapt.

Godt jeg har langt blondt hår da. For da gjør det ikke noe om jeg virker dum (egentlig har jeg mørkt og ikke noe hår). Eller hva skal vi si om sånne typer utsagn? De finnes fortsatt. Blond og dum!

Det skrives mye rart der ute assa. Her også, for nå er jeg usikker på om det heter blond og dum eller dum og blond. Shit ass.  

Lea

 

 

#bypakkenedreglomma #sarpsborg #bypakker #bomring #blond

 

 

Dere motiverer-tusen takk<3

I går satt jeg her i kroken min og skrev at jeg vurderte å legge ned bloggen min og kastet ut et spørsmål til dere om jeg burde det.( Les om det her) I dag sitter jeg her og er så utrolig takknemlig for all ros og støtte jeg fikk fra dere. Jeg ble helt satt ut.

Jeg postet innlegget i går kveld og la fra meg pc og telefon.  Satte meg ned med tv2 sumo for å se på farmen,torpet og bloggerne og trøste meg selv med sjokolade og kaffe. Etter 45 minutter, tror jeg, skulle jeg ned og hente mer kaffe og tittet fort på telefonen min. Det var mange nye mail så jeg tenkte at kjære vene sååååå mye reklame nå liksom. Åpnet i nysgjerrighet og der sto det bare blogg.no nedover hele siden på skjermen. Shit. Hjertet hoppet over flere slag og jeg tenkte bare-oi hva skjer nå? 

Satte meg ved pcn og åpnet. OMG- masse lesere og mange kommentarer på rekordtid. Jeg ble helt stressa. Men mest av alt glad. Sååå utrolig glad. Tenk at dere tok dere tid til å lese og skrive til MEG.

I dag sitter jeg her med masse motivasjon og skriveglede. Jeg har hele helgen full av planer som jeg bobler over med og gleder meg til å dele med dere. Så titt innom bloggen for SPA i Sverige og Walking with dinosaurs i Oslo.

På tide med litt samfunnsengasjement her på bloggen også-følg med!!!!!

Masse store klemmer 

Lea <3

Burde jeg legge ned bloggen?

Jeg sitter og tenker her nå. Grubler faktisk. Hva skal jeg gjøre fremover? De siste ukene har ikke vært noen gode uker pga mye forskjellig, som dere vet. Jeg orket ikke å blogge og jeg orket svært lite egentlig.

Jeg hadde en del små delmål da jeg begynte å blogge og alle har jeg nådd. Nå er det litt større delmål jeg kan strekke meg etter hvis jeg vil det. Jeg følte jeg mistet en del lesere de dagene jeg ikke blogget og nå føles det tungt å begynne på nytt igjen. Jeg har også kjent på følelsen av å bekymre meg for hvordan barna mine blir påvirket av at jeg skriver mine tanker, følelser og meninger på bloggen. Jeg har kjent på meg selv at jeg har sensurert innleggene mine i redsel for å skade barna mine. Skummel tanke. Jeg har vært redd for at de skal få kommentarer fra klassekamerater og andre. Folk snakker, jeg vet jo det.

Jeg føler jeg har mistet kontakten med noen venner også.  Blitt skuffet over at jeg har fått lite støtte og anerkjennelse fra flere jeg trodde ville stå ved min side, men samtidig møtt positivitet fra flere jeg ikke ventet det fra.

Det er jo ikke det at andre skal rose meg for dette. Det er jo noe jeg selv har ønsket å prøve. Ønsket å utfordre meg selv og finne frem til hvem jeg er. Og det har jeg klart. Jeg føler jeg har funnet min "indre blogger". Men når jeg hører meg selv si til Erik i dag at " jeg vet ikke om det er noen vits lenger, jeg har mistet mange lesere og jeg er ikke motivert for å skrive noe. Ikke kan jeg ta bilder heller nå for jeg har blitt så tjukk"

Tjukk du lissom. Jeg har gått opp 4 kg det siste året og det er trivselskilo vil jeg si.( Og at Erik er så sykt god på å lage mat) Jeg veier ca 58 kg og er 160cm høy. Jeg bruker small i klær og str 37 i sko. Ække tjukk jeg vettu. Vet jo det selv. Og forresten elsker jeg at jeg har fått både fyldigere rumpe og pupper. 

Har jeg betydd noe for noen gjennom bloggingen min? Spiller det noen rolle om jeg deler mine tanker og følelser? Jeg håper og tror det. Betyr det noe for meg? Eventuelt hva betyr det?

Hmmmm. Det må jo være flere som har tenkt som meg i løpet av sin bloggkarriere. Når  man føler at man ikke har motivasjon til å jobbe, men heller ikke vil legge bloggingen helt vekk. Jeg er sånn at jeg ikke liker å gjøre ting halvveis. Jeg vil være god i det jeg driver med. Enten det er å være mamma, jobbe som sykepleier eller blogge. Jeg har alltid vært sånn. Jeg vil være god. Jeg trenger ikke være best, men god. Er det feigt å gi opp etter bare noen få måneder?

 

Lea<3

Hva man sier og hva man gjør!

Fikk en liten tanke i hodet mitt nå mens jeg sitter i kroken min og roer ned etter legging av gutta, matpakkesmøring og rydding etter familieselskap med fårikål. Hør på dette og tenk over det.

Når sa du sist noe eller ytret en holdning som du visste du ikke mente eller du visste du ikke ville klare å stå for eller gjennomføre? For du har nok gjort det du også. Alle gjør det. Men vi er ikke særlig lystne på å innrømme det. Ikke engang for oss selv. SPESIELT ikke for oss selv.

I det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av å stå for mine egne holdninger og valg. Det har blitt viktig for meg å være ærlig med meg selv. Tørre å si det jeg mener og stå for det. Ikke bare følge strømmen, men tenke selv også.

Mange mener mye. Og mange mener mye bra, det er ikke det. Men det er ikke alltid at det andre mener er det rette for meg.  Her ble det mye mening. Hehe.

Hva menes det om i dag? Barneoppdragelse er alltid bra å mene masse om. Spesielt menes det mye om hva andre burde mene om barneoppdragelse. (mener jeg da)Hvem gjør det rett og hvem gjør det feil. Finnes det en fasit? Jeeessezzz den skulle jeg betalt mye for.

Kropp!!!!!!  Så utrolig mye det er å mene rundt KROPP. Silikon, fillers (er det ikke det det heter? uff jeg henger ikke med),rumper,neser og superfit meg her og der.

Jadda. Så er det bare, for meg i alle fal,l å innrømme ovenfor meg selv at jeg mener en hel masse jeg også. Masse som mange andre ikke mener og som heller ikke er riktig for dem å mene. Tåler jeg det? At andre ikke nødvendigvis er enig med meg?

Er jeg mot silikon og fillers? Skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde større lepper og en superfit kropp med en lekker spretten rumpe? Ja visst. Hvorfor ikke? Vel 1: jeg synes det ser dritvondt ut å få nålestikk i leppene, så nei takk(har heller kjøpt en sånn dyr sak fra Dior som skal gjøre leppene fyldige), men hadde jeg turt og jeg visste det ble bra så tror jeg at jeg ville prøvd det. 

2: jeg er altfor lat til å bli superfit  og 3:: jeg er altfor glad i usunn mat .

Hva skal jeg frem til? Tja, har jeg noen gang hatt meninger om dette som jeg ikke egentlig har ment eller vært helt ærlig på? Helt sikkert. Jeg har nedsnakket alt av dette. Og jeg har hengt meg på holdninger til nettvet og oppdragelse som jeg ikke har klart å etterleve og heller ikke helt vært enig i. 

Har jeg vært ærlig med meg selv og andre om det? Ikke så ofte før, men har absolutt begynt med det i det siste og det føles skikkelig deilig. Å tørre å si det jeg mener akkurat der og da. Så får det bare være da, at andre synes det er tett med hairextensions  og vippeserum når man nærmer seg 40 år og at det er helt  sykt å starte en blogg og legge ut masse privat om seg selv. 

Helt tydelig mener jeg like mye som alle andre. Hva man sier er ikke nødvendigvis det samme som  man gjør. Så herlig at vi er så forskjellige. Gud så kjedelig hvis alle hadde ment det samme som meg.  Eller?

Nå blir det TV2 sumo og farmen på meg. DER er det mye å mene noe om der :)

Lea

 

Jeg planla det godt-må planlegge bedre neste gang.

Goooood morgen folkens.

Flere enn meg som er forkjøla om dagen? Jeg har seriøst Glomma rennende gjennom bihulene mine (Niagara Falls ville være å ta litt i synes jeg). Håper dere har våknet i god form og at dagen har startet rolig. Blogg og kaffe på senga på søndag morgen er aldri feil.

Jeg har hatt en lei tendens (synes Erik ) til å skremme Erik. Ikke alltid med vilje engang. Jeg derimot er ikke  så lettskremt så da han klarte å få meg til å hoppe typ en halv meter opp fra gulvet her om dagen var det seiersdans (av typen skikkelig hoverende). Hevngjerrig som jeg er bestemte jeg meg så klart for at hevnen skulle bli skikkelig søt. Så da Jakob (min eldste sønn) sa han kunne hjelpe meg å filme en prank mot Erik var jeg ikke vond å be. Jakob har en egen youtubekanal (noe jeg selv også har måttet få meg) så han er myyye mer kjent med filming enn mora si. Vi har snakka om det tidligere også, at han og jeg skal lage en kul film sammen. Uansett så var vi dritspente begge to og resultatet kan dere se under.

 


 

Bedre lykke neste gang tenker jeg vi sier. Jeg skal så syyyykt få til dette. Fatter ikke hvordan han klarte å manøvrere seg unna teipen. En stokk er bedre koordinert enn han (som regel). Men nå har jeg fått skremt han litt i alle fall. Følg med for prank 2 og 3 osv.

Jeg måtte jo så klart betale litt for filmhjelpen så her er Jakob sin youtube kanal. Ta en titt innom og like da dere. 

Lag dere en super søndag.

Lea<3

Var jeg verdt et arr mamma?

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha kjørt sønnen min til en kompis. Kompisen hadde skadet seg på trening i dag og sønnen min tenkte at et lite sykebesøk med ipad kunne muntre han opp. Så derfor hoppet vi i bilen.

Syngende (gaulende som mamma pleide å si da jeg bodde hjemme,eller egentlig ropte ho: "TENK PÅ DINE MEDMENNESKER Æ!!!!) på Beautiful sammen med Bazzi og Camila Cabello så jeg sønnen min i sidesynet. Han virket så stille og betenkt. Vanligvis synger han og jeg sammen i bilen( vi er begge syyykt gode på tekster. Vi kan synge sangen etter å ha hørt den EN gang). Jeg dempet lyden og spurte så klart om noe var galt. "Ikke akkurat noe galt mamma, jeg bare tenker på alt som kan skje med deg." "Tenk om du er en robot mamma." "Jeg er vel ikke adoptert?

Eksistensielle spørsmål rett og slett. Viktige spørsmål med viktige svar. Jeg husker selv at jeg drev og funderte på sånt da jeg var liten. Tenk om noen andre hadde tatt over mamma sin kropp og tenk om jeg var fra et mystisk sted et annet sted i verden og hadde en mamma og pappa der. Og frykten for at det skulle skje noe galt med foreldrene mine. At jeg skulle stå igjen alene.

"Kjære gutten min, jeg  har et arr på magen som bevis på at jeg er mammaen din og jeg er absolutt ingen robot" (slang på en sånn skummel robotstemme på det siste svaret. Det slo ann). " Men var jeg verdt et arr mamma?"  

Barn er så ekte. De sier ting som det er og de spør om det de lurer på. Om han var verdt et arr den lille sjelen. For et utrolig flott spørsmål å spørre mammaen sin om. Jeg ble både rørt og stolt. For en styrke å kunne spørre noen om et så dypt spørsmål. Tenk å ta sjansen på at man ikke blir skuffet med et svar man ikke ønsker. Det viser stor trygghet både på seg selv og den man spør. Og heldigvis var det meg han spurte og jeg ble sååååååå stolt og glad.

Så klart kunne jeg bekrefte at han var verdt alle verdens smerter og arr og at jeg var veldig stolt av mine  3 keisersnittarr( LES OM DET HER). Ett for hver sønn jeg har fått og som jeg elsker så høyt. I sidesynet mitt satt det nå en smilende gutt. Nesten litt overveldet over mammaens kjærlighetserklæring. 

Med en høylydt Bazzi feat. undertegnede, kom plutselig sånne merkelige tanker som noen ganger kommer over meg i forskjellige situasjoner- som når du står på en høyde og føler at kroppen vil hoppe utfor stupet-akkurat som noe som trekker deg utfor. Sånn kan jeg ha det når jeg kjører bil også -en sånn følelse av at noen bare drar rattet i retning av et tre eller utfor en kant. Hvordan ville det føles i det jeg treffer treet og sekundene etter? Er det flere som har sånne merkelige tanker? De som er suicidale vil noen mene, men nei, det er ikke sånne type tanker. Far from! 

Hva om jeg døde? Verden ville gått videre,det vet jeg jo. Jeg har mistet pappa-allikevel er jeg lykkelig. Jeg har mistet nære mennesker både til sykdom,alderdom og brå død. Men jeg ler fortsatt hver dag.

Gang etter gang går verden videre. Alle vi rundt har fortsatt livet vårt. Hverdagen er som den var og vi ler og har det gøy. Det er rart å tenke på at vi er så lite viktige for verdens videre eksistens. Vi setter spor ,men vi er unnværlige, verden klarer seg uten oss. De vi er glad i klarer seg uten oss. Er ikke det litt fælt å tenke på? Jeg synes det. Og det gir meg  nesten dårlig samvittighet ovenfor de jeg har mistet.

Samtalen med sønnen min satte igang masse tanker og følelser hos meg. Så klok han er. Jeg gleder meg til å hente han igjen senere i kveld. Håper vi kan fortsette samtalen. Jeg er så nysgjerrig på tankene hans. Heldige meg.

Lea

 

 

Invester tid og interesse i barna dine.

Jeg har vært på foreldremøter de siste ukene. Egentlig veldig informative og bra foreldremøter. Dere som har vært på sånne møter vet at de ofte er veldig like i innhold og drar ofte ut i det uendelige uten at noen egentlig har blitt enige om møtets desiderte hovedtema, (typ hver gang)-NETTVETT og tid på SKJERM. 

På et av møtene var også politiets forebyggende enhet på plass med en uniformert representant. Han hadde et kjempebra innlegg om nettvett og barn under 18 år. Strafferammer rundt deling av bilder og nakenbilder osv. Han fortalte om hvor utrolig vanlig det er at barn og unge deler nakenbilder av seg selv. Sa litt om nettroll og mobbing via sosiale medier gjorde han også. Så nevnte han at de verste er ofte de litt yngre voksne som kommenterer på nettaviser og blogger. DER er det mye rart der lo han. Sikkert noen som kjenner til det.

I og med at jeg har to barn på samme skole hadde jeg allerede vært på ett møte og var godt informert om skolen og prosjekter som pågår før møte nr.2. Masse bra. Jeg er kjempefornøyd med skolen til guttene mine.

Skolen har begynt med en plattform som heter Its learning. Her skal man for eksempel føre fravær på barna og man har tilgang til ukeplaner og diverse nyttig "støff". På møtet forrige uke kom jeg og min eksmann svært dårlig ut da vi tydeligvis var de eneste som fortsatt brukte meldingsboken for beskjeder og fravær. Så da jeg kom hjem fra det møtet var jeg rask på å logge meg inn i den nye moderne skoleverden og fikk ført fravær for begge guttene inn der. Dette resulterte i at jeg var den eneste i møte nr.2 som hadde entret og benyttet dette moderne verktøyet og ble til og med navngitt. Hehe. Ledd av den ene uka og hyllet i den neste. Her gjelder det å følge med assa.

Overraskende nok var et tema i går at barna ikke ville dusje etter gymtimene. Lærerne informerte om at de ikke hadde lov til å tvinge noen inn i dusjen, men henstilte til foreldrene at vi burde sende med tøyskift så de ikke gikk i møkkete og svett tøy resten av dagen. Hva skal man si til sånt æ? Jeg blir helt oppgitt jeg assa. Vi hadde da med gymtøy på skolen da jeg var liten og sååååååå lenge er ikke det siden. Vi har vel vett på å sende med barna våre gymtøy?

Det kom opp mange gode tanker rundt dette og foreldregruppa var enige om at her måtte vi trå til hjemme og motivere og snakke med barna våre om at de bør vaske seg og skifte etter gymtimen. Samtidig er  det viktig å fange opp signaler fra barnet sitt om hvorfor det eventuelt ikke ønsker å dusje på skolen. Det ble nevnt ønske om å skjerme kroppen sin fra å bli sett av andre (de utvikler seg jo i veldig ulikt tempo) og redsel for at noen kunne ta et bilde med mobil. 

Tenk på det æ? Her er barna våre redde for å bli tatt bilder av i garderoben på skolen. Er det sant? Det skremmer meg hvis dette er tilfellet. Da har vi en jobb å gjøre - ikke som lærere, men som foreldre. Hvilke verdier er det vi viderefører til barna våre? Dette MÅ vi snakke med barna våre om. Jeg håper virkelig ikke at mine gutter går rundt og er bekymret for sånt. Dette blir tema når de kommer hjem til meg til mandag.

Ikke uventet ble møtet rundet av med uhensiktsmessig mye tid på et tema som det aldri blir noen enighet rundt - og som det aldri kommer til å bli enighet rundt heller: NETT og SKJERM. 

Som vanlig deles foreldrene i to grupper rundt dette temaet. De som snakker og de som lytter til de som snakker. Og de som snakker er som regel (aldri en regel uten unntak her heller så klart) de som synes andre er for løsslupne med nett og skjermtid (sies ikke rett ut, men ligger i korta). De som tier er ofte de som har sluppet opp litt mer og ikke ser så mørkt på det som de andre. Og nå veeeeeeet jeg at jeg tråkker rett opp i den fine salaten her, men sånn er det.

Dere har sikkert allerede skjønt at jeg er den som lytter under dette temaet. Jeg hører og jeg forstår, og er i stor grad enig, men har ikke behov for å delta i den store enveisdebatten (altså ingen debatt). Dette har blitt snakket om i alle møter siden 1.klasse og jeg tror vi nå bør konkludere med at vi må bestemme oss for å være enig om at vi er uenig når det gjelder tid og hva slags spill og apper osv. som er OK. Det betyr IKKE at mine barn ikke har regler i forhold til dette. Vi har ofte store krangler hjemme når mine må forlate et game med FORTNITE mens "de andre" fortsatt spiller. Og det betyr heller IKKE at mine to store aldri får lov til å døgne fra fredag til lørdag innimellom for å spille til krampa tar dem. Jeg husker selv teltturene mine i hagen til min bestevenn Siri da vi var små. Ble ikke mye soving der assa. 

Det vi imidlertid er enige om og bør være enige om er at mobbing og utestengelse via mediene som barna våre bruker er uakseptabelt. Men JEG tror ikke at mine gutter tar skade av å spille litt FORTNITE og sende snapper med meg, noen venner og faren sin. Sunn og god oppfølging gjør at jeg føler jeg har god kontroll på hva barna mine driver med. Så klart vet jeg ikke alt, det gjorde ikke mine foreldre heller (takk gud for det) og alt skal man heller ikke vite. Jeg er åpen med guttene mine og har alltid belønnet ærlighet. Jeg føler de snakker med meg om ting som er viktig i livet deres. Har vi tid og interesse har vi gjort en livslang investering i barna våra. For verden i dag, som den var da jeg var liten, er urettferdig og utfordrende og om vi liker det eller ikke må vi forholde oss til det.

Gode foreldremøter var det absolutt som har fått meg til å føle og reflektere sååååå mye.

 

Ha en fin kveld. 

Lea <3

 

 

 

 

 

Bad hairday-er jeg gal?

Haaaallloooooo.

Våknet med hår på hodet i dag også æ gett. Da kan jeg kanskje stole på at det blir der da. Noen begynner sikkert å bli driiiiiitlei av å lese om det herrens håret mitt eller fraværet av det er kanskje rettere sagt, men kjære dere. JEG SAVNER HÅRET MITT noe fryktelig. Jeg prøver alle kunstens regler og tankesett for å overbevise meg selv om at jeg fortsatt er MEG. Men uansett hvor mye jeg prøver tror jeg liksom ikke helt på hva jeg selv sier.

Jeg begynner virkelig å kjenne på lysten til å vaske håret, men har fått beskjed om å ikke gjøre NOE med håret før den nye Olaplex kuren til fredag. Ikke vet jeg om jeg tør å vaske det heller. Sist det ble vaska av frisøren på mandag tovet det seg. Tenk om det skjer her hjemme. OMG jeg får helt angst. 

Til lørdag er den store dagen. Da får jeg endelig vite om jeg kan sette på nytt extensionhår. Det er evig lenge til. I går var jeg på Rema uten både sminke og hår. Det gikk forsåvidt fint. Sminke har jeg brukt lite av i det siste uansett, men følte meg naken uten hår assa. Det hadde nok ikke sett så ille ut hvis ikke det hadde vært så lyst i toppen. Frisøren har lovet meg å fikse på fargen til uka. 

For en som har brukt extensions i så mange år er dette virkelig en mektig følelse. Er jeg helt gal? Jeg føler meg overhodet ikke i nærheten av sexy eller tiltrekkende på noe vis om dagen. På telefonen kom jeg over noen bilder av meg med masse hår. Damn girl u good looking (med hår). Hehe.  

Er det nå jeg ser at dobbeltmoralen lenge leve. Fornøyd med meg selv osv du liksom. Lett å si, men ikke like lett å etterleve hele tiden. Men så er det jo ikke helt meg heller da. Jeg har jo ikke vanligvis så lite hår når jeg ikke har i extensions. Så jeg er vel litt unnskyldt? Er dere opptatt av håret deres? Har dere noen ting ved dere selv dere er spesielt opptatt av? Typ hvite tenner, pupper, rumpe,negler, lepper osv. 

 

Lea<3

 

Et lite gullkorn

God formiddag.

Våknet i dag og har fortsatt hår på hodet. Tror ikke noe mer har knekt eller falt av i løpet av natten. Jeg drømte så klart om at jeg sto og dro av hår som hadde kuttet seg av sånn midt på og håret som satt igjen sto til alle kanter. En blond Karius eller Baktus kan man si. Jeg har tenkt over noe som skjedde hos frisøren i går bare minutter før verden raste. Og dere vil ikke tro det liksom. Jeg postet et bilde på insta. Sjekk dette skjermbildet. Det artikkelen handlet om var en som hadde mistet sin kjære brått og brutalt. Og akkurat da jeg leste det kjente jeg at hår ikke akkurat var viktig.

Så nå sitter jeg her og tenker at jammen er man seg selv nærmest. Mitt hårtap føles forferdelig-men det gror jo ut igjen (får jeg håpe). Og  seriøst så har jeg opplevd mye verre ting enn dette og tenk på alt det grusomme folk verden over opplever. Nei, dette skal ikke få ta så mye plass i mitt hode at jeg mister fokus på viktige ting. Misforstå meg rett- hår ER viktig for meg, men JEG er jo mer enn et langt blondt hår da.

Det er en liten ting til jeg bare må dele med dere nå. Og det er at her om dagen fikk jeg meg en skikkelig god latter. Dere vet sikkert at jeg har 2 katter. Fredde og Kalle. Fredde er han som sov i senga til naboen i sommer (HER) mens Kalle er en siameser som har vakker personlighet (er det ikke det man sier når utseende liksom ikke spiller noen rolle). Siamesere er kjente for å være en rase som "snakker" mye. Han mjauer assa en hel del mer enn andre typer katter.  Dette kan være både kos og slitsomt, da han ofte begynner å gaule etter at barna har sovnet osv.

Uansett, det som skjedde var at Kalle kom inn verandadøra og mjauet på sin litt saueaktige brekemåte. Hvorpå jeg svarer: hei kommer du, hvordan er det med deg da Kalle? Kalle svarer så klart, som han ofte gjør når han blir snakket til, med et mjaaaauuuu. ÅÅÅÅ sier du det svarer jeg tilbake. Og det er nå min sønn på 5 år virkelig kommer med et gullkorn: Hva svarte'n mamma? Herlig assa. Kanskje jeg er en kattehvisker...... hehe.

God tirsdag til dere alle sammen. Jeg skal ha besøk av søstra mi og venter spent på hennes reaksjon og hva er det jeg har sagt til deg om bleking osv.

Knusekoseklem fra Lea

 

En skuff med følelser

Hei igjen dere.

Frustrasjonen min rundt håret (her) har lagt seg litt etter en deilig middag og en kaffe og jeg er på plass i kroken min i sofaen. De siste dagene har jeg ikke vært aktiv på bloggen og flere har bemerket dette, noe jeg setter utrolig stor pris på skal dere vite. Så derfor vil jeg fortelle dere litt om de siste dagenes fravær.

Dere vet jo at det siste året har vært et tøft år for meg og min familie. Det har skjedd mye i livene våre. Masse positivt og en hel del negativt og utfordrende. Jeg har fortalt dere mye om dette i tidligere innlegg også. Men nå er det dessverre ikke sånn at det bare er å legge det fra seg, selv om man på en måte har fått det ut og gått videre. Og jeg tror faktisk at bloggen har gjort den siste tiden litt tung for meg. Ikke på grunn av bloggen i seg selv, men på grunn av hva den har fått meg til å se og derfor også kjenne på og føle. Og ikke bare det- men tillate meg å kjenne på og føle rundt. Jeg tror aldri jeg har vært så ærlig med meg selv noen gang som jeg har vært i bloggen og konsekvensen-tror jeg- er at jeg nå har opplevd en forsinket reaksjon på mange ting som har vært i livet mitt. Alt fra pappas sykdom og død til mine egne brudd og utfordringer.

Samtidig tenker jeg at fy søren det er jo så utrolig bra at jeg får ut tanker og følelser av min kommode som opp gjennom har fått en hel del skuffer som er godt lukket. Skuffer med saker og ting og sånt. Noen har foreslått at jeg burde slutte å blogge, men herregud det vil jeg absolutt ikke. Jeg er så takknemlig for bloggen og alle dere.

For noen år siden gjennomgikk jeg en stor brokkoperasjon i magen. Kroppen klarte ikke å samle magemusklene sammen igjen etter mitt tredje keisersnitt og jeg fikk etterhvert smerter og problemer i hverdagen. Det ble besluttet at en operasjon måtte til. Jeg var både glad og redd, men villig til å forsøke for å kunne stå i min jobb som sykepleier med mye fysisk arbeid.

Det tok meg mange måneder med opptrening med hjelp fra en manuell-terapeut for å få tilbake styrke og funksjon i magen igjen og på veien opplevde jeg en skikkelig opptur rundt egen kropp og selvbilde. (Dessverre har jeg mistet litt av den gløden , men prøver å få tak på den igjen) At JEG hadde en opptur er ikke dermed sagt at resten av familien min opplevde det positivt. Å bli litt opphengt i seg selv og "ego" er en felle man kan gå i. Samtidig som jeg mener det må være rom for litt "ego" også som mor og kjæreste.

Litt avsporing her nå, men i store trekk har min lille pause skyldtes en salig blanding av mye følelser, en hektisk arbeidshverdag som sykepleier og smerter rundt om i magen etter den store operasjonen. Jeg har nevnt tidligere at legen henviste meg til ultralyd og det har jeg vært på denne uken. Overlegen som undersøkte meg var grundig. Han informerte meg om at han ikke kunne se noen grunn til mine plager. Og det er jo en god ting tenker jeg. Men samtidig påpekte han ny henvisning til kirurgen som opererte meg. Så jeg er nok ikke ferdig som pasient enda. 

Så ja jeg er sliten, sliten av følelser og sliten av smerter og plager. Men kjære Gud jeg er takknemlig for alle de evig fine menneskene jeg har i livet mitt og jeg er takknemlig for at jeg får være en viktig del i andres liv.

Nyt kvelden og lag en god dag i morgen.

Lea.

 

En kosedag i helvete.

Hei alle mine fine<3

Etter flere dager uten noen form for bloggaktivitet bare renner jeg over av ting jeg mååååå fortelle dere. Jeg vil fortelle dere hvorfor jeg har hatt en liten pause og hva som skjer i  livet mitt om dagen, men aller først nå må jeg bare få ut masse følelser om hvordan DENNE dagen har vært til nå.

Det er mandag og byttedag i dag (les mer her), og nettopp derfor passet det godt med en kosedag hos frisøren. I helga har alt extensionhåret blitt plukket ut slik at etterveksten herfra til månen kunne bli ordnet før nytt innsett av hår til helgen.

Jeg merket at håret var slitt etter denne runden med extensions, men faktisk ikke så ille som sist så jeg var ganske så positivt overrasket. Jeg skulle gå for de tradisjonelle stripene, men frisøren foreslo å helbleke i dag for det ville bli ille kult. Jeg er jo spontan og elsker nye prosjekter så jeg hoppet jo på den ideen med stor entusiasme og forventninger om den derre sexy blond looken. 

Gjennom mange år har jeg utført forskjellige eksperimenter med håret mitt og til tider vært heldig som har beholdt det på hodet. Vært lys og mørk om hverandre og prøvd alt mulig av extensiones. Den første typen jeg satt på var i 2004. Det var av typen syntetisk og ble sydd på med supersterk fiskeline. Det kunne ikke varmebehandles med annet enn varmeruller og når det ble vått ble det driiiittungt. Det var et mareritt å fjerne det igjen (noe som ble gjort av min søster på rommet til pappa mens han lå på sykehuset etter en operasjon pga kreften). Hun har vært min trofaste håravtager i mange år, men nå har Erik tatt over jobben (eller kosen, som han sier).

Jeg har hatt tapehår og clip-on i både lyst og mørkt (godt jeg har det liggende fortsatt). Great Lengths og Socap (nail hair) De siste rundene nå har vært med Rapunzel of Sweden nail hair. Og det eneste jeg kan si at jeg har vært misfornøyd med er tapehåret, ,men det var i 2009 så mye har nok skjedd på den fronten.

Uansett så gleda jeg meg til en kosedag hos frisøren i dag. Jeg er veldig fornøyd med frisøren min. Jeg har alltid vært kjempefornøyd etter hun har stripet håret mitt både med og uten extensions. Meeeeen det er to personer du ikke vil skal bli stille over hodet på deg, og det er legen din og frisøren din. Og fyyyyy fader så stille frisøren min ble i dag.

Etter bleking og litt glansing i vasken var jeg klar for speilet. Jeg satte meg ned og joda, jeg var blitt syyyykt blond, som forventet og hadde dreads - svært uforventet og absolutt ikke en planlagt detalj i dagens prosjekt.

Jeg er sikker på at jeg hørte pulsen til frisøren min. Min egen steg i takt med hennes på vei bort i vasken. Der tror jeg min forsvant for jeg husker kun vage glimt om Olaplex og unnskyld og jeg har fått ut tovene og håret ditt henger på men er knekt og blitt mye tynnere( som om det var mulig å bli tynnere liksom). 

Herregud-fallet fra sexy blondine til å ikke ha hår på hodet varte altfor lenge. Jeg føler fortsatt jeg faller. Tror fortsatt ikke jeg helt har forstått hva som har skjedd med håret mitt. Det jeg kan slå fast er at jeg plutselig er glad for de omstendighetene som er om dagen (forteller mer om det senere). Nå er det bare å håpe at det er mulig å sette på extension i håret mitt til helgen.

Som om ikke dette var nok spøk fra han der nede på en og samme dag, hadde så klart bilen min stått over tre timer på parkeringen på senteret og en liten koselig bot på 600 kr glisa meg i trynet da jeg endelig kom meg ut i bilen.  Frisøren derimot var svært lei seg og tok ikke betalt for noe som helst i dag. Hun sendte med meg olaplex hjem så jeg skal ta en ny behandling før et forhåpentlig nytt påsett til helgen. Jeg tror jeg var like lei meg på hennes vegne som hun var på mine.

Assa sånt kan skje-og det var liksom bound to happen. Fikk meg en liten vekker i dag. Neste gang jeg skal ha på nye extensions, for ja, det blir så klart en neste gang, da blir det i min egen naturlige (nr. 666- satan helvetes kjedelig) farge. Da får i alle fall HAN det som han ville.

Les innom i kveld også for litt mer tanker og følelser om ting som skjer i livet mitt om dagen. Nå må jeg roe nerva med iskald pepsi max med sitron og rosa sugerør (Jepp jeg blir trøstet).

Lea <3

 

 

 

 

Jeg klarer bare ikke å la det ligge

Jeg sitter endelig i kroken min igjen. Kveldsvakta er vel gjennomført så nå er det mat og avslapning før jeg skal prøve å sove noen timer før dagvakt i morgen. Jeg sliter alltid med å roe meg ned etter kveldsvakt. Mååååå ha meg litt god mat og se på en serie eller noe på pcen. Også er jeg liiiivredd for å forsove meg. 

Dette ventet meg hjemme i kveld<3 Shit assa. Jeg er bare såååååå svak for smågodt. Jeg klarer bare ikke å la det ligge. 

Håper helgen deres har vært fin og at dere er klare for en ny og spennende uke. Jeg er ihvertfall ille klar for å ta imot guttene mine i morgen.

Lea

Jeg vant!

Heisann.

Nå har vi akkurat kommet hjem etter en ettermiddag og kveld med rydding av campingutstyr. Vi har flyttet en tuuung sovesofa i 2 runder, fra campingen og hjem i huset til Erik. Stakkars naboene hans skjønner nok ingen ting om dagen, da vi noen ganger henter ting ut fra huset og noen ganger setter ting inn. Sånn er det når man har to hus til disposisjon. I morgen skal vi ta ned forteltet så i dag måtte alt bort. Vi nummererte teltstengene og laget en tegning over alt så det skal bli enkel match å sette det opp igjen til våren(lov å håpe).

I huset MITT skjer det i alle fall mye om dagen. Deleveggen mellom stue og kjøkken er nå ferdig satt opp og malt (mangler bare lister),og jeg er suuuuperfornøyd. Det ble så utrolig bra og det virker faktisk større her. Nå gjenstår bare litt maling på veggene på kjøkkenet og litt fornyelse av møbler så er kjøkkenet helt ferdig. 

Neste prosjekt er det hellige vaskerom, eller kaosrommet. Her skal det ryddes og organiseres for en enklere hverdag. DET gleder jeg meg til. Blir godt å slippe å lete i ti minutter etter to like sokker liksom.

I går kveld var gjengen på besøk. Gjengen består av mamma, Mimmi (mormor) og min lillesøster Lise-Marie. I mange år har vi holdt liv i vårt såkalte symøte. I går var det min tur til å avholde begivenheten og sørge for at alle rullet gode og mette ut sent på kvelden - noe de også gjorde

.

Som jeg så åpent uttrykker i min profil så er jeg ikke spesielt glad i strikking og håndarbeid generelt, men det går helt fint, da vårt symøte egentlig er et skravle- og spise møte. Ingen har med seg noe som engang ligner på håndarbeid. Det vi derimot er helt gale etter er mamma sin gode gamle bingo. Vi har med gevinster og spiller med stor innlevelse. Reglene settes alltid før start og endres alltid underveis. Når nr 19 leses opp må vi alltid si 19-arve titten. Det er alltid mamma som har ansvaret for bingoen. De gevinstene man vinner er ikke nødvendigvis de gevinstene man går hjem med. Etter den siste knotten er lagt på og det ikke er flere gevinster å vinne begynner en hektisk bytterunde, eventuelt "grine seg til en gevinst- runde" Jeg husker godt et symøte jeg gikk hjem med 6 flotte drikkeglass , lys, servietter og en sminkepung uten å ha fått bingo en eneste gang, hihi.

Denne gangen vant jeg tre av fire gevinster og var i grunn godt fornøyd. Vant 6 kopper med grått mønster (kjempefine), et fat med gull(det hadde jeg kjøpt og håpet å vinne) og en ildfast form - som jeg forsåvidt prøvde å bytte bort med min søster, som hadde vunnet kakeformer med rosa mønster, men de ville hun ha selv og jeg syntes ikke det passa med grinemetoden siden jeg hadde vunnet nesten alt.

Menyen i går var ostefat, makroner (fryste fra Rema),vannbakkels (fryste fra Rema) og nybakt brownieskake (pose fra Toro) med varme bær og vaniljeis. Temaene rundt bordet var så klart hvor fint det hadde blitt hos meg, barna, hvem som skulle ha julaften (det ble meg-gleder meg vilt til å pynte og ordne), hvor vi skulle ha grøtfest med pepperkakebaking (også hos meg så klart) og jeg klarte å invitere alle på fårikål i høstferien. Nok å gjøre fremover her ja. 

Dette innlegget har tatt lang tid å skrive fordi Erik ikke klarer la være å snakke med meg, så jeg har nå lagt inn forespørsel om et bloggkontor, rosa sådan. Han har tatt det opp til vurdering.  Jeg har allerede mange ideer om hvordan det skal se ut. ÅÅÅÅÅÅ gud nå ble jeg inspirert her. Prosjekter, prosjekter, prosjekter- I LOVE IT.

Ha en super fredag og kos dere med venner og familie i helgen. Jeg skal jobbe, men skal klare å nyte helgen max forde. På lørdag er det Skal vi danse også, og DET må vi jo få med oss.

Lea <3

 

 

Hektiske dager.

Hei alle fine leserne mine

Endelig har jeg litt tid til å sette meg ned med pcn igjen. Jeg har hatt noen hektiske dager og har rett og slett ikke kunnet prioritere bloggen. DET betyr IKKE at jeg ikke har tenkt på bloggen, jeg har virkelig savnet å skrive. Flere har kommentert at det har vært stille fra meg og det er sååå utrolig koselig.

For å oppdatere dere litt på de siste dagene vil jeg lage et litt større innlegg utover dagen eller kvelden i dag med masse bilder,tanker og ideer. Jeg skal fortelle dere om det siste som har skjedd på prosjektfronten og om gjengen som var på besøk hos meg i går kveld. 

Jeg har en fridag før jobbhelg i dag så tenkte å kose meg max.

God helg <3

Lea.

Da jeg var ung!

Hei.

Jeg skal vært øyeblikk på kino-Skjelvet, sammen med Erik, men først ville jeg bare vise dere hva jeg har drevet med i kveld. For det har vært en ille kos kveld med Jakob.

Jeg har nemlig fått være publikum på Jakobs generalprøve før den første powerpoint presentasjonen hans på skolen i morgen. Vi hadde ikke powerpoint i 7. klasse vi Erik? Nei kjære da vi gikk på skolen var datamaskinene store som hus typ. Seriøst tidene har forandret seg. Både på godt og vondt.

Litt oppussingshjelp har jeg også fått i kveld. 

Nå mååååå jeg stikke. Har dratt på meg treningsklær jeg. Sent på kino på en tirsdag i Halden. Blir nok ikke mange der. Hehe.

Ha en fin kveld.

Lea <3

 

Jeg er perfekt-men ikke uten feil<3

Det siste året har vært det tøffeste i livet mitt så langt og de siste par månedene de mest selvgranskende og ærlige på mange måter. Jeg har både presset og tillatt meg å åpne hjertet mitt og være helt ærlig med meg selv vedrørende tanker og følelser. Og vet dere- det har vært en ganske så vanskelig men flott reise.

Jeg har alltid likt å skrive. På skolen var jeg ofte fort ferdig med stiler og sånt og jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Jeg har mange ganger tenkt at å skrive en bok , det ville være utrolig kult. Nå har det ikke blitt noen bok (enda), men en blogg har det blitt. 

De siste månedene har jeg som dere vet brukt mye tid på å fortelle om meg selv og livet mitt. Det hele begynte som en litt kul idee om å lage en blogg og se den ferdig designet osv, men jeg skjønner nå at den har blitt sååå mye mer for meg. I og med at jeg er bedre på å skrive om følelser enn å snakke om dem har de siste månedene virkelig vist meg hvordan jeg har det. Hva jeg føler og hva jeg sliter med. Jeg har fått utrolig masse positive tilbakemeldinger og lesertallene stiger hver dag nå.

Litt småangst må jeg innrømme at jeg også har hatt for hele denne blogggreia. Spesielt når noen av de som står meg nær synes jeg deler altfor mye privat. Der det er mer enn ett menneske er det flere enn en mening-sånn er det jo med alt. Men jeg har forsøkt å være ærlig med meg selv og dere. Og det tror jeg har vært godt for meg. Det er mye lettere for meg å sette ord på følelsene mine nå og også å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt.

En litt artig oppdagelse jeg har gjort og som overrasket meg en smule, er jo at jeg tydelig ser at jeg har en liten porsjon dobbeltmoral. Joda, hvem har ikke det? Men det er ikke alltid så lett å se selv. 

Jeg ser jo det at jeg til tider kan mene noe og så i neste gjør jeg en handling som er stikk i strid. Ta mitt innlegg om mine keisersnitt f.eks ( det kan du lese HER), hvor jeg fronter det å være fornøyd med sin egen kropp og arr og sånn. Og ja, så klart jeg mener det, men søren- ofte er jeg overhodet ikke fornøyd med min egen kropp (det gjelder faktisk ikke keisersnitta da jeg er stolt av dem) og hvordan jeg ser ut.

Det her med at jeg selv uttrykker meg om ting og tang, men tydeligvis ikke liker så godt at folk sier ting til meg (det kan du lese mer om HER) har jeg også blitt smertelig klar over i det siste. Men gjør det noe? Det lurer jeg litt på! Vi er jo bare mennesker med feil og mangler alle sammen. Erik sier ofte til meg: "Du er helt perfekt, men at du er perfekt er ikke det samme som at du er feilfri." Det er en ille fin ting å si syns jeg. Flere burde tenke sånn(nå mener jeg igjen da).

Kan man ikke få lov til å følge strømmen litt for så å gå litt imot, være en del av crowden for så å stå litt alene på egne bein. Hive seg på en trend bare fordi den er in og allikevel ha egne meninger om mye. Jeg synes det. Og jeg vil det. For jeg er perfekt-men ikke uten feil<3

Skummel stillhet!!!

Herreguuuuud lissom. Jeg ler så jeg griner her. Endelig har det blitt litt stille i huset og da går jeg opp i tv stua for å skru av tvn som står på full guffe - uten tilskuere såklart. Først finner jeg ikke fjernkontrollen, for ente gang denne uka, og skal akkurat gå inn til de to små for å lete etter den da et syn som møter meg i døra gjør at jeg bare rygger forsiktig ut og løper ned trappa for å hente kamera.

Så det var derfor det var så stille. De har rett og slett ommøblert hele rommet til Gabriel. De er vel unnskyldt da de ser prosjekter og oppussing hele tiden om dagen. Men i tillegg har de funnet ro midt oppe i en haug med leker og diverse. Og jeg er livredd for å forstyrre roen, men måååå bare ofre det for å få et blinkskudd av The brothers in crime. Eller stenbrødre som de selv sier di er. Ste og sten er jo ganske likt da. <3

Vel nede i sofaen igjen oppdager jeg en ny finurlighet. At det går an  å være så oppfinnsom? 

Aldri et kjedelig øyeblikk i dette huset assa.

Lea.

 

Jeg prompa!!!!!!!

God morgen(formiddag kanskje) alle sammen. Her er huset forsatt beæret med masse fine barn. Frokost har blitt servert i flere runder og i flere forskjellige etasjer. Det har gått med myyye rista brød, flere liter appelsinjuice og kua jeg har måttet gå til innkjøp av har ikke melkespreng for å si det sånn. På alle måter en herlig søndag morgen.

Kaffe har det heller ikke blitt spart på. As we speak har jeg en deilig kopp som venter på å bli drikkeklar ved min side. Men det jeg egentlig ville fortelle dere er faktisk at jeg de siste ukene har gått fra raper til raper OG promper. Som jeg har skrevet før  så har det her med promping i et forhold vært en greie. HER - Et helt vanlig spørsmål

Jeg har jo aldri hatt betenkeligheter med å rape, men å prompe forran kjæresten har ikke kommet like lett liksom. Meeeen kjære lesere nå kan jeg bekrefte at jeg har prompa. OMG liksom, er det noe å fortelle? Ja jeg synes faktisk det. Nå vet dere nemlig at forholdet har blitt driiitseriøst. Hihi. Det er sykt deilig å ikke gå rundt som en rumlende tikkende oppblåst gassbombe. Det må jo være flere som kjenner seg igjen i dette tenker jeg. Sååååå unik er jeg ikke( selvom jeg liker å tenke at jeg er litt sånn "one of a kind")

Så folkens, ha en fisefin søndag and make some noise <3

Hvorfor sier folk sånn?

Endelig fredag og frihelg. Jeeeeyyyyy. Denne uka har vært slitsom. Jeg har skikkelig deilig helgefeeling, men først er det en sak jeg bare mååååååå få ut.

Hva er det med folk som tenker at alt bare har kommet så lett og at man er så heldig og skal være så fornøyd med hva andre har "gitt" en også videre. Tror folk virkelig det liksom, og hvem har gitt dem fullmakt til å mene noe som helst om det? 

Jeg er så lei (blir lei meg kanskje?) av å høre små hint om at jeg var jo så heldig som fikk beholde det flotte huset som min eksmann hadde gjort så fint. Tror folk at jeg overhodet ikke bidro i alle de årene vi bodde der? For sånn ser ikke jeg det. Og ikke han heller. 

3 ganger har jeg gått gravid, tre ganger har jeg vært gjennom keisersnitt for å få mine barn til verden, og 3 ganger har det absolutt vært det mest fantastiske i verden, men DET (f.eks) er vel noe jeg har bidratt med? Så har jeg ikke fått malt så mye da, pga jeg ikke har villet utsette barna mine for kjemikalier i malingen. Ikke har jeg båret  så mye, da jeg var redd for å miste barnet jeg bar inni meg.  Mange ganger har jeg heller ligget i sengen i steden for å tapetsere eller legge gulv, men det har kun vært for å amme mine barn og gi dem trygg og "riktig" mat (jeg har forsåvidt også brukt mye flaske og nan på han eldste og han yngste og de har blitt like flotte som han som er fullammet). Og ikke sjeldent har jeg stått på sene kvelder og laget mat til han som gjorde alt det jeg ikke kunne gjøre med hus og oppussing. Har ikke jeg selv bidratt til det flotte huset jeg sitter igjen med? 

For ikke å snakke om de som forteller meg hvor pene barn jeg har blitt "gitt". Utfra mine kunnskaper om hvordan et lite menneske blir til og hvorfor det blir akkurat som det blir så er jeg en rimelig stor del av det. Bare for å nevne det lissom. Jeg føler ikke jeg har fått noe som helst. Men stolt er jeg, det innrømmer jeg gjerne. Stolt av meg selv, huset og barna mine. Evig stolt faktisk. <3

Lea.

 

Jeg er "gla'dement" om dagen jeg.

Hei igjen!

Roen har senket seg i huset her nå. 4 små gutter ligger i hver sin seng og koser seg. 2 hører på eventyr, 1 koser med Fredde og en ligger og hører på at jeg skriver. Det har blitt litt sent i kveld pga trening, lekser og kveldskos med kyllingvinger. Men sånn blir det noen ganger. Må jo kose seg også.

Jeg sitter og tenker på noe morsomt som skjedde i forrige uke. Jeg er nemlig ganske så glemsk om dagen,sikkert fordi det er så mye som skjer hele tiden så hjernen tar en timeout innimellom. Men i steden for at det har påvirket meg negativt så var det faktisk en skikkelig bra greie som kom ut av min glemskhet.

Forrige uke fant jeg nemlig ut at jeg har blitt såkalt "gla'dement." Som sykepleier bør jeg jo ikke tulle med diagnosen demens, som jeg syns er en helt forferdelig sykdom og som jeg møter på jobb hver dag, men det bare glapp ut av meg. Erik, jeg er jo helt gla'dement jeg. Etter at jeg for tredje gang ble minnet på noe gøy jeg og Erik skulle som jeg for tredje gang hadde glemt og for tredje gang ble så glad da jeg ble påminnet det. Så en slags demens, men kun med positive følelser. Å bli minnet på noe fint man har glemt og bli glad tre ganger for det samme er jo helt fantastisk. Så ja jeg er "gla'dement"om dagen. Jeg glemmer sikkert andre mindre positive ting også, men jeg har også utviklet selektiv demens. Så alt jeg ikke vil huske at jeg har glemt det velger jeg å glemme.  Ganske praktisk faktisk. Slipper alt av dårlig samvittighet  for alt jeg har glemt at jeg glemte å gjøre osv. Nok om det ja.......

Men det er helt sant at jeg føler meg glemsk om dagen. Det har egentlig blitt mye bedre. For ett år tilbake var det faktisk så ille at jeg nesten ikke klarte å pakke sekkene til guttene. Det føltes helt uoverkommelig å huske alt som skulle skje i uken og det var kjempeutfordrende å organisere noe som helst. Det var da legen min sa at nå sykemelder jeg deg litt. Bare så du får hodet over vann igjen. Det var så klart akkurat i den tiden da jeg gikk gjennom ekteskapsbrudd. Og fikk en hel drøss med vanlige stressymptomer. Vanlige- men uhyre viktige å oppdage og ta tak i. Heldigvis har dette gått over igjen nå. 

Nå om dagen er det vel heller min noe rotete personlighet som viser seg fra sin beste side. Men som mamma alltid har sagt ; "Du er surrete, men du glemmer aldri noe som er viktig og du er en veldig god mor. Akkurat som jeg skulle sagt(skrevet) det selv<3 Gleder meg til du kommer i morgen mamma<3

En liten kjapp en!!!!!!

Akkurat slengt i meg polarbrød med sjokade jeg, så det så. Og ikke angrer jeg ett eneste sekund på det og nøt hver eneste bit mens jeg raskt beveget meg gjennom huset for å gjøre oss klare til trening for minstemann på 5 år. Polarbrødet er den typen med havre og ikke hvete da (ja ikke sant, myyye bedre) så løpeturen i går var ikke forgjeves. (jeg er så god på å lure meg selv jeg assa). Jeg kjenner forresten den løpeturen godt på framsiden av begge låra i dag. Har vært utfordrende å hjelpe andre med dårlig bevegelighet å ta på elastiske strømper i dag for å si det sånn. Men får trøste meg med at det nok blir enda verre i morgen. 

I postkassa lå time til ultralydundersøkelse. Jammen gikk det fort. Legen må ha skrevet et par velvalgte ord som: pasienten tror hun er døden nær og trenger akutt undersøkelse og hjelp før hun må legges inn på psykiatrisk. Neida. Såååååå dramatisk var jeg ikke. Uansett blir det godt å få sjekket opp i en del plager og smerter jeg har slitt med de siste årene.

Nå må jeg samle troppene og få oss på rett sted til rett tid.

Lea <3

 

"The big happening"-liten video

Hei dere.

Jeg har i kveld blitt smertelig klar over akkurat hvor SYYYKT mye trapper jeg går i på jobben. Jepp, jeg kjenner løpeturen i beina, for det ble faktisk løpetur på meg ja. Jeg tok den kaffe først og så rota jeg frem klær. Det er egentlig helt utrolig at det ble løping i dag for til og med klærne og utstyret gjorde sitt for å hindre meg. 

Sånn løpeBH/topp greie må jeg jo ha og den glemte jeg først å ta på, så måtte ta av meg igjen. Til og med løpejakka hadde jeg fått på meg( skulle ønske jeg hadde droppa den forresten for det ble sykt varmt), og så var det den greia som telefonen skal henge i på armen. Hva kaller man dem æ? Det er uansett et must for meg når jeg skal løpe for jeg er helt avhengig av å høre på musikk. Måtte til slutt låne Erik sin.

Jeg er rimelig fornøyd med å kunne kunngjøre at jeg klarte meg fint gjennom mine faste 4,2 km (fast for ca 1 år siden da). Selv om jeg ikke kan si at jeg nøt turen, så kjenner jeg at det er skikkelig godt å ha klart å starte igjen. Nå er det bare å holde motivasjonen oppe og ikke gå ut for hardt(det gjelder både for festivaler og trening for såvidt) Jeg regner med at jeg vil ha store nok utfordringer med trappene på jobben i morgen uansett. 

Nattaklem fra Lea.

Skal-skal ikke?

<3

Tirsdagen er godt i gang og det er bra. Gutta er på skole og barnehage og jeg og kattene har inntatt sofakroken. I dag har jeg vært effektiv. Har allerede vært på Rema og handla brød og diverse annet man må ha og fiksa bursdagsgave til en barnebursdag til helgen. Og det var på vei hjem fra butikken at jeg fikk den geniale ideen om å ta den første løpeturen på tjaaaaaa typ ett år eller noe.

Genial og genial, nå sitter jeg assa her og prøver febrilsk å finne på en unnskyldning som er god nok til å la det hele ligge og heller kose meg med kaffe og et ferskt horn med ost og skinke. Det hornet har jeg forsåvidt allerede spist så nå må jeg vel være for tung i magen til å løpe egentlig?

Pokker ta meg og mine glupe ideer. For det frister litt også se. Bare for å kjenne på hvor stort forfallet faktisk har vært det siste året. Det kan jo hende jeg blir positivt overrasket liksom (troen kan flytte fjell typ) og løpeturen går dritbra. En annen ide som slo meg var jo at jeg kunne filme "The big happening" , skal jeg først gjøre noe så skal jeg gjøre det skikkelig, om det så skal bli total ydmykelse. Bare løpe og hele tiden fortelle det jeg tenker og føler underveis. Litt spennende ide syns jeg. Meeeeen nå begynner jo klokka å gå og jeg som snart skal på senvakt  æ gett. Rekker nok ikke å finne frem treningsklærne jeg nå. Hmmmm. 

Jeg skal begynne å trene igjen. Jeg er nødt til det. Jeg har lovet meg selv å komme igang igjen. Shit assa nå er det søren like før jeg går og finner frem treningsklær her. Jeg gjør det. Jo for pokker, nå skal det løpes. Bare en kaffe først! Ikke det? Ååååhhhhh. 

Lea

Huset sover- men det er liv i hjemmet igjen<3

Hei.

Første kveldsvakt etter ferien er gjennomført (overlevd kunne man også si). Guttene mine er hjemme hos meg igjen og bokbind ligger og venter på meg-herlig. 

Guttene mine klarte ikke å holde seg våkne til jeg kom hjem i kveld, men jeg har fått noen ord med dem på telefonen, så jeg bare snek til meg et kyss på panna til hver av dem uten å vekke dem da jeg kom hjem. Huset er helt stille,men allikevel kjennes det ut som det er masse liv her.

Fredde møtte meg i gangen da. Han er alltid i velkomstkomiteen. Søte Fredde, ofte også kalt pissepus av åpenbare grunner, er alltid glad for å se meg. Mulig han bare er ute etter veska mi.

Nå har jeg fått i meg litt mat(må alltid spise etter senvakt) og sitter og skriver og venter på at min deilige kaffe mocca skal bli drikkeklar. I morgen skal jeg ha en skikkelig kosemorgen med gutta mine før skole og barnehage og så skal jeg sette meg i kosehjørnet mitt med kaffe og bloggen. Det gleder jeg meg til. 

Det er jo helt umulig å ha kjedelige hverdager med denne gjengen.

Besøket hos legen gikk forresten veldig bra. Lege min forsto min bekymring og har henvist meg til ultralyd av både det ene og andre organet. Så da er det bare å vente på time på Kalnes sykehus. Og jeg har ingen planer om å bekymre meg.

Stoooor nattaklem fra meg til dere.

 

Festivalhelg i Sarpsborg<3

God søndag kveld alle sammen.

Endelig har helgen roet seg litt og jeg har satt meg ned (jepp helt riktig, i kosehjørnet mitt i sofaen) med pcn for å fortelle dere om alt det morsomme jeg har gjort denne helgen. Meeen først vil jeg så ille takke alle dere som er inne og leser og liker og deler. Og dere som sender meg meldinger og forteller dere leser og følger med og forteller om egne liv, tanker og følelser. Det er en helt utrolig følelse faktisk. At min åpenhet kan være motiverende for andre er så utrolig mye mer enn hva jeg trodde ville komme utav denne bloggen. Så tuuuusen takk til alle dere som stadig er innom. <3

Helgen har vært dødskul, men selvom jeg for en gangs skyld valgte de beste skoa(rosa joggesko) må jeg si at kroppen har fått kjørt seg. Føler meg mørbanka i hele kroppen og fra korsryggen og hele veien ned vil jeg tro alderen min er mye mer enn 37 i alle fall. Men samma det, for en utrolig bra festivalhelg vi har hatt sammen med gode venner.

Jeg må nok innrømme at jeg gikk litt hardt ut på fredag, så lørdags morgen var typ den værste på i alle fall 10 år tenker jeg. Takk gud for en sånn parfyme som henger fra en sånn liten boks i doen til Erik, for den kurerte jaggu kvalmen som bare kom over meg etter at jeg hadde klart å kreke meg ned trappa for å finne paracet. Aldri opplevd makan fra akutt forverring til brå kurering. Uansett slapp jeg unna sånn oppkastgreier og fikk veltet meg ned i senga igjen.

Urutinert og ute av trening som jeg er så lot jeg meg rive med på fredagen uten å tenke at det kommer en ny (festival)dag i morgen. For det er ikke alltid bare å ta frem nytt ark og nye fargestifter assa. For det første kan jeg overhodet ikke tegne og for det andre: om jeg hadde kunnet det, hadde jeg ikke orket det. Så jeg måtte pent fortsette på det samme arket på lørdag.

Herlig musikk og herlige venner. God stemning og flott vær. Ble litt kaldt på lørdagskvelden, men sånt får man regne med når outfitten krever at man går uten jakke.

Jeg fikk meg en skikkelig bra overraskelse fra Vaselina bilopphøggers sin opptreden. Så utrolig kule de folka der er. Skikkelig glimt i øyet. Eldar Vågan grenser nesten til å være sexy liksom. (oki, så hadde jeg drukket da) For et show de laget. Også Dagny da. Råstilig dame. Da hun sang drink about med Seeb fikk jeg helt gåsehud, jeg visste jo ikke at det var henne. Herregud er jeg helt utafor!!!! Har hørt på den sangen i hele sommer liksom. 

Nei, dæven, det blir Sarpsborgfestival neste år også. Det er helt sikkert. Og neste år satser jeg på to blanke ark.(Hvem prøver jeg å lure her liksom?) 

I morgen er ferien ferdig og jeg skal på kveldsvakt. Før jobb i morgen skal jeg en tur til legen for å vurdere veien videre i forhold til at jeg  har slitt så mye med urinveisplager det siste året.(pappa døde jo av kreft som startet i urinveiene så jeg får vel sjekke opp dette) Har utsatt dette lenge. Så skal jeg ta opp et par andre ting jeg også går og bekymrer meg for. Så det blir en pangstart på uka for min del. 

Håper dere har hatt en super helg og er klare for mandag i morgen.

Lea.

 

 

 

 

 

Særping te jæ dør <3

Seriøst hællæ assa.

OMG! I dag er jeg skikkelig særping. Det blå blodet renner gjennom hele kroppen. Sarpsborg 08 er videre til Europa League. Sååååå kult. Jeg ser i dag at vi ikke burde prioritert hjemmespa for å si det sånn (men dæven så deilig det var). Men kampen så vi allikevel da. Facebooken min renner over av blå hjerter.

I dag starter Sarpsborgfestivalen og tenk for et liv det blir der i dag med gårsdagens fotballkamp og været som er meldt er å være bra festivalvær både i dag og i morra. Shit, som jeg gleder meg. Stor oppdatering kommer så fort jeg jeg har mulighet.

Lag dere en fantastisk fin fredag og kos dere i helgen.

 

Stor blå særpekos fra Lea.

Forandring i planene ble helt nødvendig.

Hællæææææ!

Sarpsborg 08 pryder skjermen på pcen her hjemme nå. Vi brukte litt mer tid på småting i stad (da jeg måtte holde stigen husker dere) så vi valgte å kjøpe kebabpizza og ta med hjem og se kampen på pcen isteden. Vi må nemlig også rekke hjemmespa med bobler i glasset i kveld. Og jeg må finne frem klær til Sarpsborgfestivalen som begynner i morgen, så vi hadde rett og slett ikke tid til å gå ut i dag. 

Jeg har jo fortalt at rommet til Theodor er ferdig så det vet dere jo. Men at vi har hengt opp prismekrone i trappeoppgangen DET vet dere ikke enda. Og det var med livet som innsats. Jeg burde trekke meg fra vervet som verneombud på jobben umiddelbart egentlig. Hadde vi fått HMS tilsyn under operasjon "ikke mist livet mens du henger opp prismelampa" ville arbeidet blitt stanset på stedet. Heldigvis fikk vi jobbe i fred, så nå lampa er på plass. 

As we speak henges det opp enda to lamper, mens fotballkampen har pause. Jeg har laget to kaffe mocca og sitter dødsmett i kosehjørnet mitt. Kebabpizzan på Campino i Halden er sykt god (og mettende).

Guttene mine ringte meg i stad og fortalte at de ikke var i form. En hadde feber og en hadde vondt i magen. Det er deilig at de vil snakke med mamman sin når de føler seg syke, men jeg må si det fortsatt føles rart å ikke være hos dem da. Jeg vet jo at de får kos og omsorg av pappan sin, men jeg vil jo også gjerne servere te på senga og stryke dem på ryggen. De vil kanskje ha mamman sin mer enn pappan sin når de er syke? Eller er det bare noe jeg tror? Eller ønsker?  Hva tenker dere om det? 

I morgen blir det Sarpborgfestivalen for første gang for min del. Jeg gleder meg masse. Jeg er ganske sikker på hva jeg skal ha på meg, men kjenner jeg har fått litt rundere kanter de siste ukene så må prøve klærne litt senere i kveld. Men jeg får heller holde pusten litt så jeg kan ha på det jeg har tenkt. Det tar nok ikke lang tid før jeg ikke tenker så mye på det uansett. Har et seriøst skoproblem da. Fikk aldri kjøpt meg svarte Nike joggesko så mulig jeg må gå med de rosa. I-landsproblem kan du si. (Burde skamme meg)

Kampen står fortsatt 0-0 men lampene er oppe over bordet her nå. Kaffen er akkurat drikkeklar (dritvarm rett fra vannkokern så må stå litt før jeg klarer å drikke den ) så jeg bare sitter og nyter. Straffe til de andre nå-dramatisk sier han som kommenterer. Shit nå ligger sarp under 0-1. Og Erik har satt seg ned. Godt lampene var ferdig hengt opp.

Senere i kveld blir det bobler i glasset og spa på badet. Skikkelig avslapping. Vi har brukt ferien vår på oppussing så fra i kveld blir det kun avslapping. 

Heia Sarpsborg 08 og kanskje vi ses på festival i morgen.

Lea. <3

Nytt rom til Theodor og festivalmodus.

Happy Torsdag alle sammen.

I dag våkna jeg av meg selv, tror jeg(kan ha vært en av kattene som hoppa på meg), klokka 07 ish. Kjente jeg måtte tisse, men den følelsen klarte jeg lett å undertrykke. Så derfor våknet jeg 09 ish isteden og holdt på å tisse på meg. 

Etter frokost (restene fra ostefatet i går kveld) og kaffe ble det mer jobbing med rommet til Theodor, og nå er det FERDIG. Jeg er kjempefornøyd og gleder meg til han kommer hjem fra pappan sin på mandag. Jeg har sendt han bilder underveis på mobilen hans og han har vært raus med kommentarer tilbake. Så jeg er ganske sikker på at han blir fornøyd også når han ser det "in live"

Nå ligger jeg og Erik på sofaen og spiser makroner og drikker kaffe. Katten  Kalle ligger godt planta mellom oss mens Fredde er ute på vift som vanlig. Vi prøver å finne motivasjon for et par ting til som skal ordnes før vi drar ut og spiser kebabrull, drikker kaffe på Sarpen og ser Sarpsborg08 kamp.

Erik fant motivasjonen først her så nå må jeg visst holde en stige så jeg må avslutte her i kosekroken min i sofaen. Lover mer oppdatering med bilder i kveld etter fotballkampen. 

Kos fra Lea

Mandag-møkkadag-byttedag.

Hei,

Her våknet barna til nybakte muffins til frokost (Thank you Toro). 4 gutter som lukta seg vei til kjøkkenet med sokker i hånda og bare ett øye oppe. Håret til alle kanter, nei det var Erik det ja. I alle fall starta dagen hyggelig og rolig. 

Meeeeen så er det en mandag da. En "byttedag". En sånn dag jeg kjenner på i magen. Blir det en fin levering på skole og i barnehage? Blir det tårer eller sinne? I dag var en tåredag. Og jeg kom hjem til tomt hus med relativt stor klump i halsen.  Det er bare å bite det i seg. Jeg har jo valgt dette selv har jeg blitt fortalt.

I steden for å sitte å grine begynner jeg nå med å pusse opp rommet til Theodor. DET blir en koselig mandag. Og så  har jeg fått en kopp til å ha på jobben som jeg bare digger.  Og jeg ser frem til kvelden med bading i jacuzzi'n. Får prøvd den nye badedrakta jeg dro med meg på en handletur for litt siden også. Den er ufaktisk grønn. Hmmm, tydeligvis har jeg en grønn periode nå.

Lag dere en herlig mandag alle fininger. 

Lea.

Stolt eier av 3 keisersnitt<3

Hei alle sammen,

Jeg har i flere dager gått med noen tanker i hodet som jeg gjerne vil dele med dere.  Noen tanker om kropp. Mine tanker om kropp. Eller i alle fall om en spesiell del av kroppen.

Jeg og Erik har den siste uken sett på Botched på TV2 Sumo etter at barna har lagt seg. Det er helt sykt hva slags kroppslige problemer som vises der, og hvordan man skal fikse på det. Akkurat dette programmet handler om 2 dyktige kirurger som rydder opp etter andra mindre gode kirurger. Såkalte kirurgiske katastrofer. Men de fleste har jo vært "normale" FØR de la seg under kniven hos Dr. Gal og Dr. Grisk.

Jeg sluker programmet rått. Ser og vurderer. Sammenligner og føler meg lettet over å være "normal" , selvom jeg godt kunne tenke meg å våkne med både flottere pupper og flott midje. Men har jeg ikke det egentlig? Jo jeg har det vettu. Jeg er perfekt akkurat sånn jeg er? Føler jeg det selv på ordenlig eller prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg tenker sånn? Er det innafor å være fornøyd med seg selv i dagens samfunn?

Å være fornøyd med seg selv som person og med sitt utseende er ikke moderne lenger. Man skal se sånn og sånn ut. Dette gjelder jo både gutter og jenter. Men hvis jeg skal tenke kun fra jentenes perspektiv da så er det dette med å være pen og slank i mens man venter på den rette i sitt liv. Så skal man bli gravid, helst nesten uten å prøve engang. "Vi fikk det til på første forsøk vi". Jeg har vært i begge situasjoner og vet godt hvordan det føles å ikke få det til. Så når man først er gravid er det sykt fokus på å føde så naturlig som mulig. Mange opplever skikkelige nedturer etter å ha født på en litt annen måte enn de hadde sett for seg. Og ja jeg kan relatere. Kan vel ikke si det var en kjempenedtur, men heller ikke noe jeg ville skryte av akkurat.

Etter 52 timer i veer med førstemann ble det tatt keisersnitt. jeg var skuffet over meg selv så klart. De andre venninnene mine hadde født både tvillinger og ett barn på helt naturlig måte. jeg kjempet meg gjennom veer til full åpning bare for å innse at jeg ikke klarte å få barnet ut selv. Nedtur? Ja det var det assa. Så kom nr to og han ble det også keisersnitt med. Nedtur igjen, men ikke så ille. Så når nr 3 skulle ut var det med planlagt keisersnitt. jeg var livredd for at det skulle gå galt. Nå hadde jeg jo to barn som trengte mamman sin. Men så gikk det jo bra da.Som det som regel gjør. 

Jo, vi jenter ser så frem mot denne fødselen og har store krav til oss selv. Og med en gang barnet er ute begynner vi å måle oss med andre om hvor fort vi går ned i vekt igjen. Og hvordan vi får til ammingen. Første  gangen for meg var ikke særlig vellykket. brystbetennelser og lite melk. Etter 4 mnd gav jeg opp. Det var vondt husker jeg. Var skuffet over at jeg ikke klarte det mest naturlige i verden liksom. med nr 2 fikk jeg det til fra dag 1. Herlig. Nr 3 var igjen mislykket. Og jeg som trodde jeg hadde blitt god på det. Gråt mine såre tårer nok en gang. Og igjen virket det som om alle andre klarte det. 

Jeg vet jeg kun snakker jentenes sak nå. Mange pappaer har også tøffe krav og forventninger. Det er ikke at jeg ikke vet det, jeg bare tenkte å se det fra jentenes side akkurat nå.

Etter fødsel og amming er det mammakroppen som får fokus. Selv har jeg ikke hatt problemer med å gå ned de 20 kiloene jeg har lagt på meg (hør som jeg skryter nå) hver gang. Men kroppen er uansett forandret. Den har båret et barn og født et lite liv. Det er jo helt fantastisk. Men det er ikke bare kiloer man må tenke på. Det er strekkmerker både her og der og kanskje har man vært så "heldig " å få et arr eller tre. I mitt tilfelle 3 arr. Hvor det tredje ble litt skjevt sydd og fikk en liten bulk. 

Jeg vet at mange jenter sliter med arrene sine.  Mange ser på dem som bevis på at de ikke fikk til det "ALLE" andre får til, TROR DE. Noen synes de er skjemmende og stygge. Og det er jo sånn at det er forskjell på keisersnitt. Noen er jo tatt helt akutt for å redde ett eventuelt to liv. Både mor og barn kan miste livet dersom det ikke tas keisersnitt i noen tilfeller. Mens andre er godt planlagte. Mitt planlagte var forresten det som ble bulkete. Så det så.

Jeg elsker mine tre keisersnittarr. Selv den lille bulken på den ene siden. Jeg har fått tilbud om å rette den opp, men hvorfor skal jeg det? Arrene mine er et flott bevis på mine vakre sønners ankomst til verden. De største dagene i mitt liv. Arrene viser at jeg er en mamma. Og en ille stolt en også skal jeg si dere. Hvorfor skal jeg dekke over sporene etter mine fødsler? Jeg forstår så klart at i enkelte tilfeller bør og skal noen arr ordnes med. Det er ikke de arrene jeg mener her. Men de som får et keisersnittarr av helt vanlig karakter, som de fleste får, skal ikke skamme seg over dem, de skal være stolte over å ha kommet seg godt gjennom en stor operasjon, som et keisersnitt faktisk er, og fått et barn i gave. Vær stolt av arret ditt. Mest sannsynlig er også mannen din svært stolt av både deg og arret ditt. Jeg er i alle fall stolt eier av 3 keisersnitt. Ille stolt<3

Jentetur <3

Goooood morgen alle sammen. Her er det full fart i huset med 4 gutter og 2 katter. Førstemann våkna kl 07 (det var ikke meg for å si det sånn) og utbrøt fornøyd jeg var førstemann til å våkne i dag.  Jeg jobba kveldsvakt i går og var ikke hjemme før nærmere 22.45 så jeg kunne styre min entusiasme. 

Jeg ble vekket igjen litt senere på en særdeles mye mer behagelig måte. Mmmmmmm, elsker kosemorgener.

Jeg har jo vært på Oslotur med Særpeladies, Veronica og Alfhild. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle dere om turen enda pga jobb og hverdagens mangel på klokketimer. Men nå har jeg fått satt meg i kroken min i sofaen med kaffen og barna er opptatte med egne ting. Jeg ser at Erik stadig flyr opp trappa, men jeg klarer fint å overse det akkurat nå. Ikke noe problem faktisk. 

Dagen startet med en dagvakt på jobb frem til kl 12. Så hentet Erik meg og kjørte meg til toget. I bilen lå det en ny veske til meg siden pissepus nå har tissa i alle yndlingsveskene mine. Snille kjæresten min. Deilig lunsj tok vi også sammen i bilen før jeg tok toget sammen med Veronica til Oslo for å møte Alfhild. 

Vero og jeg fikk litt tid til shopping mens Alfhild var på jobben. Jeg prøvde(for morro skyld) en sykt fin grønn buksedress (aldri eid noe sånt før) som jeg bare måtte kjøpe.  Vet ikke når jeg skal få brukt den, men den var for bra til å gi slipp på (som så mye annet jeg har kjøpt og aldri brukt). Jeg skal få brukt den. Ganske så snart tror jeg utfra reaksjonene hjemme da jeg viste frem kjøpet.

Etter shopping møtte vi Alfhild på Fridays og spiste deilig mat (sykt store porsjoner) og tok en drink. Appletini. Så gikk vi videre til Aku Aku bar og tok et par drinker til. Der traff vi også på en kompis som i likhet med Alfhild har flyttet fra Særp og inn til hovedstaden. 

Tilfeldigheter? I think not, men på andre siden av baren vi satt på lå det en MacDonalds. Og nei, det var faktisk ikke min idè å gå innom den på veien hjem fra byen, men jaaaa jeg tok en Frappe mocca. Jeg må slutte med det der assa. eller må jeg det? Ikke røker eller snuser jeg og jeg drikke beskjedent så noe må jo jeg også gjøre. Enig?  Har du noe du bare mååå ha?

Mette (ikke navnet assa), (og jeg iskald og uten følelse i tunga) brukte vi alt av offentlig transport for å komme oss hjem til Alfhild. Jeg er seriøst helt lost når jeg er steder jeg ikke er kjent. Jeg trenger hjelp med alt av billettkjøp og hvor vi skal. Jeg vet seriøst ofte ikke hvor jeg befinner meg. Inne på et hvilket som helst kjøpesenter derimot kan jeg med stor presisjon si hvor jeg er og hvor jeg skal. Rart det der:) 

Det ble en morsom natt på Manglerud. Jeg og Vero ble servert kaffe (typen ekstra sterk) med Baileys før vi skulle legge oss, noe som resulterte i at vi begge ble liggende i senga og tulle og tøyse i steden for å sove. Jeg var jo veldig forkjøla for litt siden, men nattens latterkramper sørget for total slimopphosting fra lungene. Takk Vero!!! Og nei jeg vet fortsatt ikke hva genier spiser til frokost!! 

Dagen etter sto vi opp til deilig frokost med egg og bacon. Verdens snilleste Alfhild. Så satt vi i sofaen under pledd og dyner med kaffen i mange timer før vi dro og spiste lunsj.

Fått ny favoritt - kaffe mocca

 

Trykk på bildet for å komme til hjemmesiden deres.

 

Alfhild er naprapat og hadde en pasient som trengte hennes hjelp så vi ble med henne på klinikken og ble overrasket med 30 minutters massasje fra massasjeterapeuten Eirin, som også jobber på klinikken. Smertefull fryd er det vel det kalles. Jeg har jo slitt med nakken min i mange år og har ligget utallige timer på benken hos min manuellterapeut og blitt knekt og knadd. Eirin gav meg en mer behagelig opplevelse med massasje på disse områdene. Og det var sårt etterlengtet. Jeg var helt slækk etter behandlingen. Gode råd om Bh størrelser og øvelser for å avspenne kjeven (jeg sliter fælt med det) fikk jeg også. 

Siden Erik jobber i Oslo satt vi på med han hjem igjen. Han henta 2 slække nymasserte frøkner. 

Hjemme var det nye speilet hengt opp på veggen. Jeg er så utrolig fornøyd med det og hele oppussingen. 

Nå er det kun jobb i kveld og i morgen tidlig igjen så har jeg en hel uke ferie. Og snart er det Sarpsborgfestivalen og outfit til den. Ha en fin lørdag alle sammen.

Kos fra Lea.

Tur med Særpeladies!

Hei!

I dag er jeg på tur med Alfhild og Veronica i Oslo. Skal lage et skikkelig innlegg om det så fort jeg kan (orker?), men her kommer ihvertfall en liten forsmak!
Vi har det ille hyggelig assa.

Starta med middag på Fridays. Veldig godt og alt for mye mat.
Appletini
Mangodrink
Og selvfølgelig "en sånn en" til kveldsmat

Nattaklem fra Lea

Fuck off, jobbiga känsla!

Hei, 

Sitter her forran pcn og tenker og føler. Hodet er fult av kaos og det er helt umulig å roe ned. Dagen og kvelden har vært helt Texas. Jeg kjenner at klumpen i halsen vokser og det strammer i kjeven(jeg måtte faktisk til fysio med den kjeven for noen år siden da den hadde låst seg helt på grunn av stress). Skal det være sånn her alltid? For det tror jeg ikke jeg orker rett og slett.

Guttene har vært i kjempeform i dag. Ingen krangling i det hele tatt. Det har vært en utrolig rolig og fin atmosfære i huset i dag. Mormor til guttene har vært på besøk og vi har spist pizza og vafler. I det hele tatt en god oppskrift på en kosekveld.

Men så sitter jeg assa her da, og føler og tenker igjen. Og jeg vet nesten ikke hvorfor jeg føler eller hva jeg føler. Det eneste jeg vet er at det føles tungt og at jeg blir frustrert. Frustrert over at jeg har savna Erik i kveld og frustrert over at det er slitsomt med 3 barn alene. Frustrert over, nei forbanna over, at Fredde (the kitten) har pissa i enda en av mine vesker. Inni skapet denne gangen så det kom bare tiss også på en hel mengde med andre ting. ja så fikk jeg i alle fall rydda i og kasta en del for små jakker og sko til guttene, men det kunne jeg fint klart meg uten i kveld. Fikk også en hel del mer vask og godt var det for jeg så nesten bunnen i skittentøysdunken (lurer på om bunnen er hvit sånn som sideveggene er?) Samtidig kjenner jeg at det var utrolig etterlengtet å få høre at bada mine kunne sett bedre ut. Det er så deilig å kjenne på den  "utilstrekkeligfølelsen". Aha, der satte jeg ord på den. For det er det jeg føler og tenker på her jeg sitter. Hvem trenger psykolog liksom- I'm goooood. 

Jeg burde være i kjempeform jeg nå. I morgen er det Oslotur med to gode venninner og jeg burde glede meg masse. Jeg gjør jo det, men akkurat nå ser jeg bare alt som må gjøres klart og ordnes med. I morgen er det tidlig på jobb. Jeg må kjøre hjemmefra senest kl 07 for å levere Gabriel i barnehagen før jobb kl 07.30. De to store må være klare hjemme og bare gå til bussen i rett tid. Så klokka 11.30 drar jeg fra jobb og rett med toget til Oslo. Bare en liten lunsj med Erik i bilen først. 

Jeg må få vaska og krølla håret. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ha på meg engang. Vesker har jeg nesten ikke flere igjen av pga kattepiss. Seriøst lissom!!!! Matpakker er ikke ferdig heller for brødet er så frossent at jeg ikke får kniven gjennom (pleier jo alltid å skjære opp brødet i butikken, men den som kjøpte dette brødet glemte det så klart-sorry mamma). 

Bokbindet er satt på da, men tror du skolemelken er bestilt æ? Jeg strekker ikke til. I alle fall føles det sånn i dag. Nå skal jeg innrømme at jeg har mensen også, tror jeg, har hormonspiral som lever sitt eget liv. Hvordan strekker du til? Føler du at du strekker til? Eller kjenner du også på den "utilstrekkelighetsfølelsen" inni mellom. Den som sier til deg at du skulle ha vaska bada og støvsuget samtidig som du skal kose deg med barna dine og hjelpe med lekser, mat, gode råd, hvordan har dagen din vært samtalene, dobesøk og dusj. Gjerne en nattasang og en blid og trygg mamma.  Pokker ta deg vonde "utilstrekkelighetsfølelse"- jeg er klar for kamp. I morgen blir en god dag. For det bestemmer jeg. Visst pokker gjør jeg det!

Fuck off, jobbiga känsla!

Sov godt fine dere. En stor og bestemt nattakos fra meg.

Velkommen herlige hverdag<3

Morgenen starta like brått og overveldende- som alltid. Som vanlig snooza jeg en eller to ganger for mye og endte opp med å stå opp ca 30 minutter i seneste laget.Ikke krisesent, men sånn akkurat passe sent at det ville bli varmt. Ingen cat-off  kaffe kunne redde morgenkosen. Jeg var rett og slett utilnærmelig. Overhodet ikke mottakelig for noe eller noen. 

Matbokser, drikkeflasker og hårstyling gikk som en drøm. Klær og nye solbriller og fortnitejakker. Alt gikk min vei helt til 5 åringen mente det var blodig urettferdig at de to store hadde fått nye solbriller og at de kunne sitte hjemme lenger enn han på morran. Det var da jeg valgte å ofre all moral og foreslo fri bruk av min mobil til barnehagen, vel vitende om at jeg nesten ikke hadde mobildata etter frisørtimen på fredag, for å prøve å godsnakke med den av mine sønner som definitivt har arvet min herlige morgenkvitter. Men da skoa hans fløy av for andre gang skjønte jeg at min kommende svigerdatter må få opplæring i cat-off kaffe. 

På vei til barnehagen var stemningen derimot god og minsten ytret pent : det er jo lov med en kos mamma. Smeelt. Lille engelen min.

To spente gutter gledet seg til skolestart og med nye outfitter fra top til tå ble de to små herrene kjørt til skolen. En hadde fått litt lekser, mens begge hadde fått med lekser hjem til MEG. Så nå skal jeg sette meg ned og virkelig kose meg med å legge bokbind. Så måååå jeg bestille skolemelk. Og så måååå jeg sikkert masse annet også. For det er så mye man måååå hele tiden. Uka har allerede begynt å fylle seg opp. Begge de store skal i bursdag i løpet av helgen og jeg skal jobbe. Så da er vi i gang igjen folkens. Den herlige hverdagen<3

u

Masse  "hverdagen er de beste dagene" klemmer fra Lea.

 

 

 

En helt vanlig dag<3

Hei, og takk for at du titter innom i dag også<3  Dagen i dag har vært en helt vanlig dag som de aller fleste av oss har. Først på jobb, jeg var ikke så sur på morran i dag da, så en tur til Sverige, Nordby, for å se etter noen klær til Sarpsborgfestivalen. Jeg har egentlig kjøpt en outfit, meeeen da tenkte jeg ikke på at sommeren kanskje ikke varer helt til  siste helga i august. Med lettere værangst og festivalnerver ser jeg meg nødt til å finne flere alternative outfits for festivalhelgen. Jeg tror jeg har klær nok å velge i nå. Kan man egentlig få nok klær? Jeg trenger egentlig svarte Nike sko, men har ikke fått tak i dem enda. Har ikke glemt at jeg skal vise dere assa.

Etter shopping med kjæresten på slep ( han digger å være med rundt forresten), tror du ikke han foreslo mat på mækken æ? Og med min enorme viljestyrke og egenkontroll tror du ikke jeg takket ja æ? Når vi først var der kunne jeg jo like godt ta en Frappe mocca også. Den treninga jeg hele tiden har unnskyldninger for å slippe å begynne med assa. "Jeg er så forkjøla! Jeg har vondt i hodet! Treningsrommet er ikke ferdig enda ( enda ett av mine prosjekter fremover) og jeg må bare sortere alt rotet i kjøkkenskuffen (ligger sikkert ting der fra 10 år tilbake) og se på at gresset vokser." Verken trening eller rydding blir det. Meeeen frappe blir det da, nesten hver dag nå liksom. Og i morgen skal jeg på mammadate med Gabriel, minstemann, så da blir det frisør og shopping og MacDonalds igjen. Det har seriøst blitt mange turer dit i det siste.

Kald og frøsen etter frappen gikk vi igang med hekken min. Typ den grønne rundt huset mitt!!! Jepp, jeg har kofferthumor. Til tider nesten plagsomt for både meg og andre. Hekken har vokst seg diger i sommer og trengte en liten runde med klippern.

Som sykepleier er jeg vant til å deligere arbeidsoppgaver og i dag var intet unntak. Hekken ble fin da. Takker for det kjære<3

Nå sitter jeg i sofakroken og koser meg med kaffe og bloggen min. Tenker på alle tinga jeg har lyst å gjøre i huset mitt i tiden fremover og gleder meg til mammadate med Gabriel i morgen. Jeg har det ganske bra i kveld kjenner jeg. Gode følelser i kroppen. Det tar noen dager å venne seg til at guttene ikke er her hos meg. Jeg snakket med Theodor i går og  han kunne bekrefte at det var fint å være hos pappa igjen, det gjorde meg veldig glad. At de ikke bare er lei seg og savner mamman sin den uka de er hos pappa. Jeg er opptatt av at guttene skal ha et godt forhold til pappan sin og at de skal glede seg til å treffe han etter en uke hos meg. Og jeg vet det går begge veier. 

Kattungen min, Fredde, kom akkurat bort og spradet over tastaturet her. Shit........ hadde heldigvis lagret. 

Det er sikkert mange som er i min situasjon. Har dere gode forhold til barnefaren? Hva slags ordninger har dere? Bytter dere på søndag eller mandag og har dere 50/50 deling? Det er jo mange måter å løse situasjonen på. Jeg føler at vår løsning fungerer bra for oss akkurat nå i alle fall. 

Ja da er kaffen min kald som vanlig. Skriver meg helt bort i bloggen. Håper dere har hatt en fin dag og at dere har noe å glede dere til i morgen. En mammadate for eksempel. Anbefales<3

Stor mammakos fra Lea

 

 

Livet,døden og sjiraffer.

Som jeg forutså i går var jeg døden nær da vekkerklokka ringte kl 06 i dag. To kveldsvakter og sene kvelder etter jobb med bloggskriving hadde satt sine spor. Jeg var rett og slett ikke sikker på om kroppen ville takle å stå oppreist uten å få et seriøst blodtrykksfall som ville sende meg rett i gulvet uten mulighet til å redde meg inn. Morgenstund er tull i grunn!!! Men joda opp av senga kom jeg meg. Etter 37 år vil jeg si jeg er en erfaren opp- av- sengastiger. Men blid var jeg ikke. Og ja, jeg kan bekrefte at jeg ofte er morgengretten. Hvis jeg bare kan få litt space  på morran så er jeg en elskverdig person. Erik har noe han må jobbe med der stakkar. Han mener jeg hveser som en katt og har begynt å servere meg cat-off (kaffe) på badet. Kan absolutt anbefales. 

Jeg våknet forkjøla i dag. Et øye er hovent og nesa er tett. Fryktelig slitsom. Aner ikke hvor mange ganger jeg har nøset i dag liksom.  Mye god hjelp i paracet (mot bomullshue) og nesespray da.

Jeg har vært med Erik på grava til pappan hans i dag. Vi har begge mistet fedrene våre til kreft i ung alder. Det var fint å gå dit sammen og sette på roser. Deilig å vite at vi forstår hverandres følelser. Min pappa hadde en lang kamp mot kreften mens pappan til Erik sin kamp var kun 2 måneder lang. Hva som er best er umulig å si. Jeg så pappan min lide seg gjennom sorg og store smerter i mange år før han til slutt fikk slippe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg lå med hodet på brystet hans mens han tok sitt siste sukk. Det gikk mange år før jeg klarte å snakke om akkurat det. Jakob(min eldste) var bare 6 mnd og jeg var på mange måter en lykkelig nybakt mor samtidig som jeg skulle være pårørende til min egen far i hans siste tid. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg valgte å være hjemme på 17.mai og gå med Jakob til byen isteden for å sitte hos pappa på Radiumen. Hadde jeg visst da at 16. mai var den siste dagen jeg fikk snakket med han hadde jeg prioritert annerledes. 20.mai døde han. Og jeg sto igjen med et lite barn og ansvaret for begravelse og salg av leilighet, 25 år gammel.  

For å spore over på noe helt annet og myyyye mer lystbetont; Jeg har jo nevnt at jeg har masse prosjekter på gang i hodet mitt så etter gravbesøk dro vi innom diverse interiørbutikker på veien hjem.( Og MacDonalds da, har seriøst blitt helt avhengig av Frappe mocca, og må for guds skyld ikke gå i kaloriunderskudd en dag.) Uansett- jeg fant noe syyyykt fint. Hjertet mitt gråt da vi måtte gå ut av butikken. Se på disse møblene! Passer perfekt inn i stua mi når jeg har fått malt den i deco blue. Gleder meg så sykt til å starte.

Jeg har forresten lenge ønsket meg en sjiraff.(hvem ønsker seg en sjiraff liksom?) Av typen brun og gul og levende, det hadde de ikke, men Erik kjøpte en liten gullsjiraff til meg da,så frem til han finner en ekte en får jeg trøste meg med den. Hahaha. Vi får se da vettu.

Ha en superfin kveld. Jeg skal ta meg et varmt bad med pepsi maxen på kanten.

Lea. 

 

 

 

 

Mammadate<3

I går var en spesiell dag for meg. Etter innlegget  Egoisten på søndag  kjente jeg at jeg hadde en litt ubestemmelig følelse i magen. Litt anger,litt frykt og litt stolthet. Jeg delte veldig mye av meg selv og mine følelser i det innlegget og det førte faktisk til at jeg tok meg en bloggfri dag i går, selvom jeg fikk masse fine tilbakemeldinger på innlegget og åpenheten min. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i den følelsen jeg beskriver i innlegget. På en måte var det deilig, en befrielse, å endelig klare å sette ord på følelsene mine. Det er akkurat som  at jeg nå har sett hva som er mine utfordringer videre og hva jeg egentlig føler. Og ja jeg føler at jeg har vært egoistisk, men jeg føler også at jeg måtte være det. Så i går var en vanskelig dag men samtidig på mange måter en bra dag.

Gabriel hadde første dag i barnehagen etter ferien i går også. Han og jeg kosa oss på morran før vi kjørte sånn ved 10 tiden. Han gledet seg til å bli skolestarter og størst i barnehagen. En av de store gutta. De er tøffe de skolestarterne assa. Og det var med forsiktige og spente steg han gikk gjennom porten.

Han ble tatt så godt imot at han ble helt overveldet og det ble vanskelig for han da jeg skulle dra. Det kom noen små stille tårer som han kjempet med å holde tilbake. Lille engelen min. Da kjente jeg at jeg ble lei meg for at det ikke var jeg som skulle hente han igjen. Nå er det ulik uke og da er guttene hos pappan sin. Så med et litt anstrengt smil og med klumpen i halsen slengkysset vi hadet og ses til neste mandag , mamma elsker deg.

Sånt trengte jeg ikke tenke på før. Hvem av oss som hentet i barnehage eller på skolen eller på trening. Barna var tilgjengelige hele tiden. Nå har jeg en uke som mamma og så har jeg en uke som kjæreste. Mamma er jeg jo hele tiden da, og det er ofte vi ser barna i den andres uke også. Vi klarer å ha et godt samarbeid rundt barna. Men allikevel er det ikke det samme. Og det kan det heller aldri bli. Det er en konsekvens av valg  som er tatt.

Ofte føler jeg meg litt som en dårlig mamma når jeg kjenner på følelser som at det er deilig å være litt alene. At det er deilig å slippe stress på morran og lekser på ettermiddagen. At jeg slipper å stoppe krangler og mas om pc bruk og Ipad. Før syntes jeg det var helt herlig ¨å dra fra mann og barn en helg (ytterst sjeldent det skjedde) og bare være alene og nyte. Nå har jeg muligheten til det men føler da ofte  skyldfølelse for at jeg drar og koser meg uten barna. Selv om jeg vet at de er på det beste stedet de kan være-hos pappan sin-

Så i går kveld avtalte jeg at jeg skulle hente de to største gutta og ta de med på en mammadate. Det er i korte trekk en date med meg. Jeg har gjort dette med guttene siden minstemann ble født for å få litt alenetid med hver av dem. Og vi elsker det, både guttene og jeg. Det er helt utrolige dater. Det kan være alt fra kino til MacDonalds. egentlig hva som helst. Ofte etter ønske fra dem selv.

Akkurat i dag ble daten en dobbeldate pga skolestart. Så det passet perfekt å ta en hårklipp og shoppe klær til første skoledag. Selvfølgelig måtte vi også ha noe å spise. 

Jeg har kosa meg veldig i dag og det kjennes litt lettere å takle at de ikke er hos meg i kveld. Jeg sitter og planlegger oppussing av nytt rom for Theodor og gleder meg til å begynne på det. Jeg har egentlig en haug med prosjekter fremover. Jeg elsker prosjekter. Vil ille (Erik har smittet meg med Fredrikstad dialekt) gjerne vise dere hvordan prosjektene går. 

Nå skal jeg prøve å få lagt meg. Skal på tidligvakt i morgen.. Etter to kveldsvakter er jeg akkurat passe fjern når klokka ringer i morgen tidlig.

Nattanuss fra Lea.

Egoisten.

Jeg sitter her med delte følelser nå. Helgen har vært utrolig fin og på den ene siden ønsker jeg at den skal fortsette sånn og på den andre siden føler jeg for å være alene med guttene mine noen timer før de skal til pappan sin igjen i morgen. Erik og Martin har vært hos oss hele helgen. Vi har hatt det kjempefint sammen og jeg tenker: hvorfor vil jeg ikke bare ha dem her videre? Hvorfor trenger jeg denne tiden alene? Men jeg gjør det. Jeg tenker sånn. Og jeg er så redd for at Erik skal bli usikker på meg og mitt engasjement i forholdet vårt. Det er 1 år siden vi traff hverandre første gang i dag. 12 august 2017. På en innflytningsfest hos en felles venninne.En fest ingen av oss hadde tenkt å dra på. Jeg tror på skjebnen, og det har Erik begynt med nå også Den gangen var jeg fortsatt gift. Levde et familieliv med mann og 3 barn. Stort flott hus, båt, biler og hytte men ekteskapet haltet. Som mange andre var vi blitt offer for tidsklemmer og andre klisjeer. Og jeg var absolutt ikke på utkikk etter et nytt forhold.

Da mitt ekteskap til slutt kollapset, eller det vil si jeg kollapset og fant ut at jeg hadde mistet meg selv helt, kom Erik inn i livet mitt. Han hadde selv nylig vært gjennom det samme og kunne relatere til både tanker og følelser vel som praktiske oppgaver som følger med deling av materielle ting og barn. Men jeg kjente fort at han var på vei til å bli mye mer enn en venn for meg. Noe som var både deilig og skummelt på samme tid. Og jeg var åpen om dette med han da jeg forsto at han også følte at vi begynte å bli mer enn venner.

Så nå sitter jeg her. Han har dratt hjem til seg. Og jeg rives mellom å savne helt forferdelig og samtidig synes at det er deilig å være litt alene. Flere ganger iløpet av dagen har jeg hatt såååå lyst til å spørre om de ville bli til i morgen og dra på jobb og barnehage herfra, men allikevel har jeg ikke spurt. Jeg grubler og tenker og kjemper med følelsen av å ville være kjæreste og å være en god mamma for guttene mine. Det er jo ikke bare meg som har vært gjennom en følelsesmessig berg og dalbane det siste året, og jeg sliter ofte med dårlig samvittighet overfor både guttene, Erik og eksmannen min. 

Jeg føler meg egoistisk, men jeg trenger å finne meg selv. Den virkelige meg. Jeg ønsket meg bryllup,hus og barn og alt sånt som man liksom må ha. Jeg fikk det. Og jeg elsket det også. Men på et tidspunkt var det liksom ikke plass til meg. Hvor var jeg og hvor ville jeg videre? Jeg vet det høres utrolig egoistisk ut, og jeg er helt enig i det selv også og jeg beundrer de som klarer å sette seg selv til siden eller de har forhold som tillater at alle får være seg selv og alle får rom til å være litt ego innimellom. For jeg vet at de finnes. Jeg kjenner flere som har kommet seg lykkelige gjennom både alvorlig sykdom og utroskap. I forhold til dem føles de problemene jeg hadde små og tullete. Men hvem bestemmer hva som gir  en rett til å bryte ut av et ekteskap og såre 3 små barn og en hel familie?

Jeg elsker Erik. Det gjør jeg virkelig. Jeg ser for meg et liv sammen med han og sønnen hans. Og jeg vet at han føler det samme. Jeg har vært åpen om mine følelser og tanker hele veien. Vi vet begge at jeg egentlig ikke ville ha en kjæreste så fort etter bruddet. At jeg ville trenge tid på å finne meg selv (en klisje, men sant) og takle min og barnas nye hverdag. Men jeg kunne ikke la han glippe. Han var for bra til det. I steden tok jeg han med meg gjennom sorgen og følelseskaoset mitt. Og han har stått der stødig, trøstende og forståelsesfull. Jeg tror aldri jeg hadde klart å gjøre det samme som han har gjort. 

 Jeg kjenner at det er mange følelser og utfordringer som ennå venter  på meg. Og jeg har tenkt å møte dem på en passe sårbar og passe egoistisk måte. Jeg skal være meg selv og jeg skal være verdens beste mamma og kjæreste.

Nattaklem fra Lea.

 

 

 

Gjengen min <3

I dag lot vi ipadene ligge til lading og tok med oss alle 4 guttene på Leos lekeland. Vi dro av gårde i 2 biler (får jo ikke plass til alle i en bil) for å kose oss. Blir vel en 7-seter med tiden. 

Vi tar plass overalt!

Jeg elsker å være sammen med guttene, se dem ha det morsomt og kose seg. Det gir meg masse energi - selv om det også kan være ganske slitsomt. Men litt krangling og så videre må man bare regne med. Mimmi (mormoren min) sier alltid at; "Det hadde vært mer unormalt hvis de ikke laget litt lyd og støy." Haha, mormor har kun ett barn og synes nok jeg har det ganske heftig til tider. Hun er veldig snill da. Og hun elsker guttene og er en viktig person i livet deres. Når jeg skal starte prosjekt vaskerom nå i høst skal jeg fortelle mer om mimmi'n min og det rydde og vaske genet jeg (dessverre?) ikke har arvet. Følg med for bilder og morsom historie.

Uten redsler og hemninger hang og slang guttene i, over, rundt og under hinder av diverse slag på Leos. De var helt gjennomsvette - de hadde jo på langbukse og langermet genser for å ikke få brannsår. Har du sklidd i skliene på lekeland så er du kjent med dette. Jeg derimot prøvde å varme meg på en pisselunka kaffe. 

Jeg elsker kaffe, spesielt om morgenen. Det vil si jeg TRENGER kaffe om morran. Vet jeg har nevnt dette før, men det er et innlegg å glede seg til. Det må være pulverkaffe da - og kun èn teskje til en kopp med vann. Jeg begynte å drikke kaffe etter noen år i helsevesenet. Smakte dritt først, men det måtte liksom til. Nå er det et must. Måtte selvfølgelig ha en Frappe Mocca på Maccen i dag da! Har blitt noen av dem i sommer, but who's counting?

Etter et par timer med lek for barna og ståpels for meg tok vi turen til MacDonalds. Og som vanlig titter folk når vi entrer et sted. "Her kommer fotball-laget!" liksom. Jeg ser hva de tenker - er alle de 4 barna dems, eller er det mine, dine og våre barn? Har vært nok av gjetninger rundt det på campingen i sommer også. Alle har gjettet på hvilke barn som tilhører hvem og alle har tatt feil. Jeg er stolt av gjengen jeg. Selv om det er klart at jeg tenker noen tanker rundt oppførsel og kan kjenne at pulsen stiger noen ganger. De store er jeg ganske sikker på oppfører seg respektabelt, men Knoll og Tott på 5 kan jo til tider komme med uforutsette påfunn og ytringer som krever en erfaren guttemamma.


Drive-in er nok å foretrekke, men i dag var vi litt gærne og gikk all in for hele pakka. Det gikk fint da, veldig fint. Guttene var sultne etter Leos og satt nesten helt stille og kranglet nesten ikke noe. Nesten.

Vi hadde med oss slitne, fornøyde og rolige gutter hjem igjen. Håper ikke noen savner barna sine.

Nå har vi akkurat vasket begge bada og begge trappene. OMG trappene bar preg av at vi har hatt en fin utesommer. Men nå begynner hverdagen igjen.

Klem fra Lea

Snart hverdag og vind i håret!

Skoleferien er snart over. Hverdagen sniker seg innpå - og det er helt greit. Det har vært en helt herlig ferie som har gitt meg masse gode minner. Camping, sol og strand. Sene kvelder og glade barn. Da jeg var liten hadde jeg mitt sommerferie campingparadis på Hvaler og jeg håper at dette er starten på det samme for guttene.

Nå gleder jeg meg til høsten. Masse innekos og levende lys. Nye prosjekter og oppstart med trening igjen. Jeg er i bedre form i dag og håper det holder denne gangen. Også gleder jeg meg til jul (som vanlig). Guttene skal være hos meg på julaften i år - jeg skal jobbe på dagen, men kvelden har jeg fri. Vi skal ha hele familien på middag og jeg har bestemt meg for å ha 3 juletrær - ett i hver etasje. OMG jeg gleder meg.

Men nå er det først skolestart om en uke. Masse nytt og spennende rundt guttene mine. Jakob starter siste året på barneskolen. Theodor blir 5.klassing. Og Gabriel starter siste året i barnehagen. Forøvrig verdens beste barnehage. Alle 3 guttene har vært der. Jeg kommer til å savne de fine damene. Da Jakob startet på skolen følte jeg at han ble veldig overlatt til seg selv og jeg mistet oversikten. Det var ingen som tok oss imot på morgenene og ingen som fortalte hvordan dagen hadde vært da jeg kom og hentet. Men selv om det er trygt og godt med barnehage er det også deilig at guttene blir større og mer selvstendige. 

Snart skal jeg også på den årlige jenteturen til Oslo med "Særpeladies" - Veronica og Alfhild. Jeg gleder meg helt sykt. Bare oss 3 jentene. Spise, shoppe, ta noen drinker, se film, skrævle og fnise. Å gud så kos det skal bli. Verdens beste jenter. 

I helga vil jeg ta med meg englene mine på eventyrfabrikken. Leke og kose oss før de reiser til pappaen sin på mandag. Hele uka har gått med på å være syk og slapp - skikkelig dritt. Så helga skal bli en supermammahelg! Erik og sønnen hans, Martin, kommer også i helga. Da blir det full rulle med 4 gutter. Masse kos og lek.

Helgen har startet med en tur på campingen fordi det blåser sykt ute. Vi måtte sjekke om paviljongen fremdeles sto på vår platting. Det gjorde den ikke... Noen snille campingnaboer hadde tatt av taket for oss og lagt det trygt i forteltet. For å ikke bli innesperret av nedblåste trær ble det en kort tur - vi kom oss hjem. Leser på campinggruppa nå at veien er sperret av et tre - flaks!.

I kveld blir det taco og fotballkamp. Premier League starter visst i dag. Vi var vel egentlig enige om at flagget skulle henge på garasjen  (var det ikke det jeg bestemte?).

Det er noe med det å gi lillefingeren...

Tusen takk for blomstene på døra i dag elskling.

Glory glory Man United!
Lea

Sliten og lei meg

En ny dag på sofaen. Formen vil liksom ikke komme seg. Jeg har barna mine denne uka og jeg er så lei meg for at jeg er i dårlig form og er sliten og har kort lunte.

Den uka guttene er hos meg vil jeg liksom være verdens beste mamma. Gi dem fullt fokus og være tilstede. Det er fortsatt nytt for oss alle d enne nye måten å leve på. Jeg er selv skilsmissebarn og føler absolutt ikke at jeg har hatt en dårlig barndom av den grunn, men alikevel hadde jeg et håp om at mine barn skulle få vokse opp med både mamma og pappa hver dag. 

Til tross for dårlig form ville jeg at vi skulle kose oss.

De to yngste guttene tok et realt dykk i badekaret...

...og etterpå laget vi pannekaker. Den skikkelig hjemmelagde typen ala Toro.

Vel - som man sier så skjer de fleste ulykker i hjemmet. Fy F som jeg brant meg...

...men pannekaker ble det. Og melk ved sidenav også.

God natt
Klem fra Lea

Typisk!

Måtte ta en pause fra bloggen min. Har vært syk og nødt til å prioritere energien. 

Hei,

Det begynte på mandag - og det var jo typisk. Skikkelig kjedelig siden jeg endelig skulle få guttene mine hjem igjen etter ferie sammen med pappen sin. Jeg hadde sett for meg en kosedag med masse kyss og klemmer. Og med fri fra jobben på tirsdag så kunne vi virkelig kose oss. Isteden lå jeg på sofaen hele kvelden og orket ingenting. Mamma laget mat og ordnet med gutta og Erik kom også og hjalp meg resten av kvelden. 

Kom meg til legen på tirsdag og har fått antibiotika - så nå går det rett vei, men fortsatt ikke helt i slaget. Sov til 11:30 så nå sitter jeg med kaffen og tenker at det hadde vært deilig med et bad før kveldsvakt på jobben. 

Solbrillene jeg har ventet på har kommet da. Heltmeg - rosa såklart! Så nå er nesten hele outfiten til Sarpsborgfestivalen klar. Mangler bare ett (kan aldri få for mange) par sko. Skal vise dere så fort jeg har det på plass.

Ha en superfin kveld.

På bedringens vei klem fra Lea

#syk #påbedringensvei #bad #kos #jobb #kveldsvakt

Nr. 1 og overraskelse på jobben

Fy søren!

Da vekkerklokka dro meg ut av senga i dag - den daglige kampen som jeg må fortelle dere om senere - kjente jeg at heller ikke i dag har morgenstund gull i munn.

Jeg bor i campingvogna nå og pendler til jobb. Det var så mørkt i vogna at jeg snublet meg mot badet; det lille trange rommet med speil og porta potti (en campingdo som man selv, ikke jeg, må tømme) og datt sammen med låra godt klistra til hardplasten. MMMMM, ingenting er som rosa dokjemikalier om morran. 

Etter en runde med mitt yndlingshjelpemiddel (nei, ikke en sånn som går på batterier) - tørrshampoo, Batiste såklart, var det «bare» å finne klærne som befant seg på ymse diverse steder. Som vanlig hadde spredereffekten vært stor kvelden før, mer om den en annen gang, så det var nærmest umulig å finne nok klær. Må sokkene være like?

Flere forsøk fra Erik på å tilnærme seg meg hadde resultert i blanke avslag og han satt klar i bilen for å kjøre meg på jobb. Lørdag 06:45. Snillingen. Og jeg morgengretten som alltid.

Morgener er liksom ikke helt min greie. Kun når jeg har fri. Da kan jeg stå opp å være blid, men ikke ellers.

Men i dag kjente jeg at morgenstund KAN ha gull i munn. Som vanlig den siste uken gikk jeg inn på bloggen for å hente rykende ferske statistikker. Hadde jeg ikke hatt ører da så hadde smilet gått helt rundt. Nr. 1 på blogglista i Sarpsborg. Wow, så kult. Å fy så skummelt. Og for en dramatisk forandring i humøret. Så 160cm som jeg er var jeg nok nærmere 180cm da jeg skred inn på jobb, kledde av meg Leas krok i garderoben og hoppet inn i sykepleieruniformen.

Så gøy! Det er virkelig kjempemorsomt at dere leser bloggen min. Og litt skrekkblandet fryd. Jeg må jo passe på å levere.

Rett før pausa kom Erik innom med lunch. Snille han. Og en liten gave til bloggeren på 1.plass i Sarpsborg i dag. Wiiiiii, heldige meg!

3 armbånd jeg har ønsket meg lenge. Ett i gull, ett i rosegull og ett i sølv - med stener i.

Nå ligger jeg på stranda og bobler over av nye idéer. Har jo nesten ikke tid til annet enn bloggen om dagen jeg. Ha en superfin lørdagskveld.

Stor klem fra Lea

 

Et helt vanlig spørsmål?

Jeg går og undrer meg over ting. Ofte helt merkelige ting.

Promper du sammen med kjæresten din? Og når er det i såfall innafor å gjøre det? Er det greit med promp på do bare - eller kan man kalle en promp for en promp og prompe hvor som helst, når som helst? 
Er senga -off limits-? Er det lov å prompe under sin egen dyne for så å lage en kanal inn under den andres dyne? Såkalte «silent killers». 

Jeg vet at mamma kommer til å elske dette innlegget for hun deler min barnslige prompehumor. Hun ler uhensiktsmessig mye av promp (både sin egen og andres). Hei mamma, jeg lovet at jeg skulle nevne deg i bloggen. Kan krysse det av lista.

Er man unnskyldt hvis man promper i det man sovner? Såkalte «jeg har holdt meg hele dagen fordi jeg ikke vil prompe foran deg» promper. Assa, jeg bare lurer. Når er man klar for kjærstens promp liksom? For det kan være stor forskjell på når man er klar for den andres promp og når man er klar for at den andre skal oppleve ens egen promp.

Promp er privat. Det er liksom den siste linjen man krysser. Eller er det ikke det? Hva tenker du? Noen promper jo foran venner og familie og er ikke brydd med lukt eller lyd.

Nå lurer du sikkert på om jeg er en promper? 
Jeg er en raper. Raper fra første dag i forholdet. Ikke flau for raping og godt er det - ellers hadde jeg nok eksplodert. Hihi.

Tar en tur på stranda i dag - i den GULE bikinien. Etterpå håper jeg at de nye solbrillene jeg har bestilt ligger i postkassa.

Kyss og klem
Lea

#promp #lersåjeggriner

Hvorfor blogg?

Da jeg etter et par år med tanker og lek med idèen om en egen blogg plutselig hadde en egen blogg fant jeg ut at målet mitt måtte endres noe. Målet mitt hadde til da vært å faktisk lage en blogg - alt fra utforming, farge og navn og det å få den ut på nett. Så ja, må si at jeg har nådd målet mitt.

Nå ser jeg at jeg må sette nye mål - realistiske mål? Leas krok - årets blogg 2020? Hehe.
Nei, assa.

Det finnes massevis av statistikker, diagrammer, lister og så videre som jeg har blitt ganske så oppslukt i de siste dagene. Statistikker som viser helt tydelig at dere faktisk er inne på bloggen min hver dag. Så shit, her må det nye mål til.
Hvordan få dere til å fortsette å lese bloggen min?

Det er jo så masse jeg gjerne vil dele.
At jeg gleder meg til jul for eksempel og at jeg har store planer om et kjempefint innlegg i forbindelse med det. Det er jo så lenge til, men det ligger klart da. I hodet mitt. Ihvertfall nesten.

Og litt rosablogging - skal snart bytte hair extensions (nok en gang) og all jobb og moro som er med det. Og promping og kaffe om morgen - uten sammenheng forøvrig. Det er helt klare temeaer i min blogg fremover. Jeg må prøve meg på andre ting også. Har vært så heldig å få et par nye leppestifter for eksempel. Gleder meg masse til å lage et innlegg om dem.

Jeg lærer underveis - og det er virkelig masse å lære. Jeg har aldri lest blogger før - merkelig at jeg har ønsket meg en egen egentlig - men nå leser jeg jo litt og det er jo såååå mange flinke bloggere der ute. De fenger med både språk og bilder, temaer og vinklinger.

Det er ikke lett å finne sin egen indre blogger liksom, men jeg prøver. Jeg vil prøve å være meg. Jeg tror kanskje at "meg" vil være ganske så morsom å følge. Håper du er enig og håper at du gleder deg like mye som meg til jul.

I kveld derimot var det ikke julemat som stod på menyen, men deilig sushi med kjæresten i solnedgangen.

Klem Lea